KOMMENTAR: Elefanten i rommet: Vinter-OL i Beijing

Norske politikere og idrettstopper liker ikke spørsmålet om boikott. Det er det gode grunner til. For den viktigste debatten dreier seg ikke om Qatar.

Snøballen hare begynt å rulle og det blir spennende så se om bordet fanger når spørsmålet om boikott av VM i Qatar har skutt fart.

Utløser diskusjon om boikott av Beijing i 2022

Skulle det utrolige skje at et benkeforslag på fotballtinget 14. mars fører til at Norge boikotter fotball-VM i Qatar på grunn av brudd på menneskerettigheter og døde arbeidere har Norge stilt seg i en unik posisjon.

Ikke bare risikerer norsk fotball store bøter, tapte inntekter og kanskje utestengelse fra VM i 2026.

Det stiller også resten av norsk idrett til veggs i spørsmålet om hvilke mesterskap vi skal delta i. Hvorfor begrense oss til Qatar? Det er naturlig å stille spørsmålet om boikott av vinter-OL i Kina i februar 2022, også.

Det stadig økende grasrotoppgjøret i norsk fotball, med krav om boikott av fotball-VM i Qatar i 2022, har tatt norske idrettsledere på senga og ført dem på defensiven.

I mange år har de konsekvent avvist boikott og henvist til at dialog er det beste virkemiddelet for å oppnå endring i totalitære samfunn som ønsker å promotere seg selv ved å arrangere prestisjefulle idrettsarrangementer.

Opprør utløst av avisartikkel

Den siste rapporten fra den engelske avisen The Guardian der det påstås at 6500 fremmedarbeidere eller slaver, som mange også kaller dem, har dødd i Qatar siden de fikk mesterskapet i 2010 har skapt et voldsomt engasjement.

Supportergrupperinger har samlet seg om et felles opprop mot norsk VM-deltagelse og etter at eliteserieklubben Tromsø vedtok boikott av VM har mange andre eliteserieklubber fulgt etter.

Dette har blitt lagt merke til internasjonalt og mange venter nå i spenning på om andre lag i andre land følger etter.

I Norge betyr grasrotoppgjøret at Qatar blir et tema på fotballtinget som foregår om knapt to uker, hvis ikke norske fotballklubber går med på å utsette vedtaket til et ekstraordinært ting på et senere tidspunkt, slik Norsk Toppfotball har foreslått.

Det er liten tradisjon for at medlemsdemokratiet brukes på denne måten vi ser nå og stort sett har fotballederne kontroll på de viktigste sakene som behandles på fotballtinget, til tross for at dette er grasrotas arena for å stake ut kursen til norsk fotball.

De viktigste sakene blir behandlet på søndag, uten særlig debatt og med en halvfull sal der alle har nok med å oppsummere det som skjedde på middagen kvelden i forveien.

Men nå blir det andre boller og denne gangen foregår tinget digitalt. Blir det 2/3 oppslutning for å stemme over boikott av VM i Qatar, må saken opp på tinget, og da er det også stor sannsynlighet for at Norge sier nei til å delta i VM i 2022.

Idrettsledere tatt på senga

De umiddelbare reaksjonene etter at grasrotopprøret tok fyr viser tydelig at fotballederne ble tatt på senga.

De har ikke greid å formidle hva dialoglinjen de hevder de har ført har ført til i Qatar og de slang med en gang pengekortet i bordet og fortalte at norsk fotball kommer til å tape penger på en boikott.

Med andre ord de har ikke skjønt hvilke krefter som er satt i gang og at dette dreier seg om døde arbeidere og behandlingen av arbeidere i et apartheidlignende system som bekymrer grasrota i fotballen. De har fått nok.

Reaksjonene på det som skjer i Qatar kommer lovlig seint. Human Rights Watch, Amnesty International og andre organisasjoner har i mange år rapportert om forholdene i Qatar og det har aldri vært hyggelig lesning.

Spørsmålet er om man kommer sent, men godt på banen i denne saken eller om dette bare ender i en krangel om formaliteter på et norsk fotballting.

Og slik saken framstår nå dreier ikke dette seg lenger om hva man kan få til i Qatar, men om hvordan norske fotballtopper svarer på oppfordringen om boikott.

NFF har havnet i en umulig posisjon og den vil straks sette andre ledere i norsk idrett i en tilsvarende knipe.

Verre i Kina

Jeg har hele tiden vært imot å relativisere det som skjer i Qatar. Det er ikke bra at Qatar fikk VM og det som skjer der kan ikke forsvares ved at det skjer gale ting i andre deler av verden der det arrangeres idrettsarrangementer.

Men det er lov å påstå at det som skjer av menneskerettighetsbrudd i Kina er langt mer alvorlig enn det som skjer i Qatar.

Og når hovedargumentet for å droppe VM er menneskerettigheter, bør det være en konsekvent linje i det man foretar seg i norsk idrett, slik at dette ikke bare fremstår som populisme i en sak der Norge faktisk er en mininasjon.

For med en gang vi snakker om vinter-OL i Beijing vil Norges posisjon vekke langt mer oppmerksomhet.

Folkemordleker?

Hvis vi holder oss litt til det som står i The Guardian kan det være interessant å reflektere over at de har begynt å sammenligne Kina med Tyskland i 1936. Det trekkes paralleller til Adolf Hitlers OL i Berlin.

Det skjedde også i forkant av OL i Beijing i 2008, men da kunne man ikke klistre det kinesiske regimet til konsentrasjonsleirer i Xinjiang-provinsen der over en million muslimske uighurer blir sterilisert, snauklipt og omskolert.

Flere og flere menneskerettighetsorganisasjoner og politikere kaller i økende grad OL i Kina i 2022 for «folkemord-lekene».

Det nederlandske og canadiske parlamentet har kalt det som skjer i Xinjiang for folkemord. Det samme har amerikanske myndigheter og stadig flere land kommer til å sette denne merkelappen på Kina i ukene som kommer. Garantert.

Likhetene mellom Qatar og Kina

Får det noe å si for hvordan vi ser på OL i Beijing? Fanger bordet når vi først har begynt å snakke om boikott av VM i Qatar på grunn av alvorlige brudd på menneskerettighetene? Er det dialog som skal få kineserne til å slutte med dette? Kan idretten spille en rolle?

Det er mange spørsmål vi må ta stilling til i ukene og månedene som kommer.

Vi kan stille oss spørsmålet om det er en forskjell på det vi ser i Qatar og Kina. Og svaret på det er selvsagt ja. Dødsfallene og overgrepene i Qatar kan knyttes direkte eller indirekte til VM-forberedelsene. Hva med Kina?

På samme måte som Qatar ønsker Kina å bruke OL for å skape et godt inntrykk av seg selv. De bruker det politisk. Da må vi også vurdere hva slags politisk utfall vi ønsker at dette skal få. Og her spiller Norge en sentral rolle.

Norges unike posisjon

Norske myndigheter har brukt norsk idrett for å blidgjøre Kina etter Nobels fredspris til Liu Xiaobo i 2010 (samme år som Qatar fikk VM) og i dag har norsk idrett et omfattende samarbeid med kinesisk idrett både på utøversiden og i antidopingarbeidet. Norske skitrenere har trent uighurer i Norge og i Xingjiang. Osv.

Norge bidrar med andre ord til kinesernes bruk av OL som et politisk virkemiddel enten de liker det eller ikke.

Norske myndigheter, med Erna Solberg og Abid Raja i spissen har sagt at spørsmålet om boikott av Qatar er et internt anliggende for norsk idrett.

De ønsker ikke å bry seg. Det gjør de klokt i fordi de egentlig ikke kan bestemme hva idretten skal gjøre i slike situasjoner.

Men de våger sannsynligvis heller ikke å si noen om boikott av Qatar fordi de da også må si noe om Beijing og det kan sette det «gode» forholdet til Kina på prøve.

Idrettspresident Berit Kjøll har ikke vært særlig aktiv i denne debatten, men har den siste tiden blitt avkrevd svar i spørsmålet om Qatar. Hun har hele tiden snakket om dialog og om at boikott ikke er et egnet virkemiddel.

Ved siden av å være idrettspresident er hun i en spesiell situasjon på en annen måte: hun var i mange år leder i Norge for det kinesiske teleselskapet Huawei, en av aktørene som knyttes til overvåking av uighurer i Xingjiang. Det gjør at hennes respons bli ekstra interessant.

Og i det massive trykket som grasrota i norsk fotball har skapt om VM i Qatar har gjort henne svar skyldig i disse spørsmålene. Hun har ikke noe valg.

Derfor er det mer enn interessant hva hun uttalte til VG i Qatar-debatten i forrige uke.

Hun sa, blant annet:

«Vi har ikke vært i dialog med NFF rundt denne problemstillingen nå, men det er klart den aktualiserer seg. Vi hadde den oppe i fjor, og da var vi veldig tydelige på at vi har et prinsipp, og det er at vi mener at det er bedre å delta og ha dialog, fremfor å boikotte. Så må vi se om det er ting som nå gjør at vi må vurdere det annerledes.»,

Og videre at:

«Jeg ser at vi har Qatar nå, det kommer et OL i Kina snart. Det er mange komplekse problemstillinger og internt i idretten diskuterer vi dette og vil stå samlet når det gjelder hvordan vi vil forholde oss til deltakelse.»

Denne diskusjonen kan ikke holdes internt i idretten. Det kommer til å tvinge seg fram en offentlig debatt på lik linje med debatten av Qatar.

Den blir mer smertefull og har langt større sprengkraft enn debatten om Qatar. Vi er allerede kvalifisert til OL i Beijing og der skjer det verre ting.

Hva sier stormakten Norge om boikott av OL i Beijing i 2022?

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: