KOMMENTAR: VM i Qatar og kampen om fakta

Debatten i Norge om fotball-VM i Qatar er deprimerende på flere måter. Vi har gått fra å diskutere dødsfall på VM-anleggene i Qatar til å diskutere prosedyrer for hvordan vi skal avholde et fotballting. Det tok en uke. Og så har det blitt en diskusjon av fakta. Men hvilke fakta ønsker vi å forholde oss til?

Støttespillerne til NFF og dem som mener at boikott forstyrrer den internasjonale karrierene til Erling Braut Haaland mener vi trenger mer fakta på bordet og bedre tid for å ta en beslutning de allerede har konklusjonen på. Men er det egentlig det vi trenger og det de vil? Og er forkjemperne for boikott kun styrt av følelser basert på tabloide avisoverskrifter?

Hva om det kommer fram mer informasjon som gir et enda verre bilde av Qatar? Og trenger vi egentlig mer informasjon om det som skjer i Qatar for å ta en beslutning?

Norske medier har ikke brydd seg om FIFA eller Qatar

Alt i alt handler dette om hva man har samvittighet til. Ikke om at man ved å si nei til VM i Qatar også påtar seg et moralsk ansvar for å redde alle mennesker i hele verden eller at man må boikotte alle idrettsarrangementer i verden.

Noen ganger setter vi en strek og velger en kamp vi syns er viktig og kjemper for den.

Debatten om VM i Qatar viser med all tydelighet at norske medier i mange år har neglisjert journalistikk og kunnskap om Qatar og FIFA.

Når de største medieaktørene i tillegg har rettigheter til kvalifiseringen og VM-kampene i Qatar om halvannet år er det kanskje ikke så interessant å grave fram mer fakta om det som skjer der VM skal foregå? Eller sagt på en annen måte, bruke fakta som har vært der i flere år og som ligger lett tilgjengelig.

Leter etter argumenter som støtter egen sak

Vi er midt oppi en propagandakrig der Qatar i mange år har drevet intens lobbyvirksomhet for å fremstille seg på best mulig måte. De skyr ingen midler og de har i stor grad lykkes med sitt påvirkningsarbeid. Hadde verden vært normal hadde Qatar aldri fått mesterskapet og mistet det for lenge siden.

Et eksempel på at de har lykkes er at Qatar får spille i den europeiske delen av VM-kvalifiseringen som oppkjøring til sitt eget mesterskap.

I debatten leter de fleste etter argumenter som støtter deres eget syn og presenterer det samtidig som fakta. Men man skal være forsiktig med referanser som man ikke dobbeltsjekker, i hvert fall hvis man hevder at mer fakta må på bordet før vi kan ta en beslutning om deltagelse i VM eller ikke. Det er viktig å ikke bruke det andre mener du skal tro er fakta.

Her er noen eksempler på fallgruver vi kan gå i eller på at det en aktør fremhever som en sannhet også kan ha en annen side.

Representanter for NFF fremhever og henviser hele tiden sitt samarbeid med FN-organisasjonen International Labour Organisation (ILO) og deres rapportering fra Qatar og som samtalepartner de gangene de har vært på besøk i Qatar for å få en oppdatering av forholde der.

Det samme gjør de med The International Trade Union Confederation (ITUC).

Disse organisasjonene var like etter tildelingen av VM til Qatar svært kritiske til arbeidsforholdene der og var svært plagsomme for myndighetene i Qatar. Så plagsomme at Qatar fra 2019 har betalt alle omkostninger for ILOs kontorer i Doha.

Myndighetene i Qatar betaler et beløp i hundremillionersklassen hvert år for at ILO skal være der. Siden den gang har ikke ILO kommet med en eneste kritisk rapport eller kommentar om forholdene i Qatar.

Det samme gjelder ITUC. Lederen for ITUC, Saran Burrow ble på grunn av sine harde utfall mot Qatar truet med søksmål av Qatar, men søksmålet ble trukket med en gang ILO inngikk avtalen om tilstedeværelse i Qatar.

Da ITUC presenterte sin indeks over arbeidsforhold i Qatar i 2018 ga de landet den laveste skåren 5. Da rapporten kom ut i 2019 hadde de tatt Qatar helt ut av listen og i 2020 var Qatar inkludert i rapporten igjen med karakteren 4 og med en kommentar at Qatar var utelatt fra 2019-rapporten fordi landet da hadde vedtatt lover som viste at Qatar var på rett vei.

Dem om det.

Mange hevder at vi må stole på FN-organet ILO, men de er en del av FN-systemet som finansieres av enkeltland og det gjør dem sårbare for press. Og spør du noen av dem som har snakket med ledere for denne organisasjonen, så får du kanskje høre at de er utsatt for et press fra disse donorene.

Ulik virkelighetsoppfatning

Går du gjennom alle rapportene til for eksempel Amnesty International og Human Rights Watch kommer et helt annet bilde fram.

Og sammenligner du rapportene til for eksempel ILO og ITUC med uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner får du et klart inntrykk av at rapporteringen fra organisasjoner som har egne kontorer i Qatar må tas med en klype salt.

I den sammenheng er det viktig at vi ikke bare ser på dødsfall, men også på levekår for andre grupper som direkte og indirekte kan knyttes til VM-forberedelsene.

Også menneskerettighetsorganisasjoner rapporterer om at myndighetene i Qatar har vist tegn til bedring, men de fremhever at det er forskjell på beslutninger som er tatt og handlinger de gjør. Det er en tendens til at de som ønsker at VM i Qatar skal gå som normalt sidestiller vedtak med handlinger. Akkurat slik myndighetene i Qatar ønsker.

I den norske debatten er det også mange som bagatelliserer dødsfallene og enten sår tvil om hvor mange som faktisk er døde og/eller sier at de har det bedre i Qatars slaveleirer enn hjemme hos familien i Nepal.

Det er en bagatellisering av dødsfall og andres menneskeverd og jeg lurer egentlig på hvor de har det i fra?

Usikkerhet om tall

Den siste reportasjen til The Guardian – og som satt i gang de norske boikottaksjonene – viser at over 6500 arbeidere har dødd og at 5000 av dem har ukjent dødsårsak. Mørketallene er sannsynligvis store og det er stor sannsynlighet for at mange av disse dødsfallene kan knyttes til den enorme heten arbeiderne må jobbe i.

I den forbindelse kan det være greit å trekke fram en annen Guardian-artikkel fra 2019 som referer til forskning på dødsfall i Qatar.

Der sier Dr. Dan Atar som jobber ved Oslo Universitetssykehus at arbeidere som kommer til Qatar er plukket ut fordi de er sterke og skal tåle mye, men at de dør av hjertestans når de kommer til Qatar, selv i en alder av 25 til 35 år.

Disse tallene ble FIFA konfrontert med, men de har aldri svart på henvendelsen. Hver gang slike tall kommer går FIFA enten i svart eller de henviser til alle dem som kan gi et positivt bilde av Qatar, for eksempel ILO og ITUC.

Da de siste tallene fra The Guardian ble presentert brukte flere norske medier antropologen Mari Norbakk for å diskutere om tallene var korrekte eller ikke. Til TV2, sa hun blant annet:

– Som indikator på dårlige arbeidsforhold synes jeg ikke disse tallene helt holder mål. Og de er ikke satt i kontekst godt nok. Vi vet ikke hvem disse migrantarbeiderne er, og vi vet ikke hva de dør av. Fordi vi ikke vet noe mer spesifikt om hvem de er, så synes jeg at å ta en beslutning basert på de tallene, er å ta en beslutning på et dårlig faktagrunnlag.

Mari Norbakk tok doktorgraden sommeren 2020 og hovedopponenten hennes var Andrew Gardner. Han er professor i antropologi ved Puget Sound-universitetet i USA. Han bodde og jobbet i Qatar i perioden 2008–2016.

Da Josimar og Morgenbladet var i Qatar i 2018 ble han intervjuet om de dårlige arbeidsforholdene som de rapporterte om og om myndighetenes lovnader om forbedringer. Han sa:

– De problemene og utfordringene fremmedarbeiderne hadde for 10 år siden, er de samme som i dag. Det er fascinerende at det de siste 20 årene har vært en nesten konstant strøm av kunngjøringer fra myndighetene i Golflandene om at de skal gjøre slutt på kafala-systemet, at de skal sørge for vesentlige forbedringer for fremmedarbeiderne. Så slike kunngjøringer er ikke noe nytt. Spør du meg, skal man være svært forsiktig med å ta dem på alvor. Vi må måle kunngjøringene opp mot de helt konkrete konsekvensene de får for fremmedarbeiderne. Derfor tar jeg kunngjøringene med stor ro, vi har hørt dette før. Samtidig er det potensial i disse bebudede arbeidsreformene, og det er bra at Qatar blir oppmuntret til å gjøre disse endringene. Nå gjenstår det å se om de vil gjennomføre implementeringen.

De endringene han henviser til og som de fleste andre som ønsker at det skal gå bra i Qatar referer til er aldri blitt innført fullt og helt og selve lovverket som er vedtatt er de siste ukene satt under sterkt press og står i fare for å bli utradert før de i det hele tatt er på plass.

NFF-dialog i en slik situasjon virker nytteløst og naivt.

De som ønsker å fjerne VM i Qatar

Sommeren 2018 avslørte Jan Jensen i Ekstra Bladet og jeg et komplott mot Qatar. Vi var i London sammen med en liten krets av journalister som har jobbet med FIFA-problematikk i flere år og vi fikk tilfeldigvis nyss om en konferanse på et av Londons fineste hoteller.

Det var en konferanse med et sterkt panel og det hele dreide seg om å kritisere Qatar. Vi fikk tilgang på dokumenter som viste at konferansen var finansiert av krefter i De forente arabiske emirater eller Saudi-Arabia. Målet var å skape så mye negativitet rundt Qatar som mulig og at det ville føre til at de ble fratatt VM og at de kunne ta noen av kampene, kanskje hele mesterskapet (The Guardian rapporterte om vår avsløring).

Dette er ett av mange bevis på at kampen mot Qatar også er en kamp for interessene til Emiratene og Saudi-Arabia.

Disse landene har siden 2017 prøvd å påvirke FIFA-presidenten til å ta VM fra Qatar, men har også forsøkt å kuppe kampkalenderen til FIFA, blant annet med et utvidet Club World Cup og en ny global Nations League-turnering.

PSGs kjøp av Neymar og Mbappé var et mottrekk i denne konflikten. Det skulle gi PSG, som er eid av Qatar, positiv omtale og oppmerksomhet.

Det handler ikke om menneskerettigheter

For ikke lenge siden pågikk det en debatt om saudisk overtagelse av fotballklubben Newcastle. Det skapte voldsomme protester og den samme relativiseringen som vi ser om Qatar akkurat nå. Manchester City er eid av myndighetene i Emiratene, PSG er eid av Qatar, Barcelona blir sponset av Qatar osv. Hvorfor skal vi bry oss?

Avtalen ble stoppet (men er ikke helt avgjort), ikke fordi Saudi-Arabia driver med alvorlige brudd på menneskerettighetene, men fordi Saudi-Arabia har sendt Premier League-kamper ulovlig, kamper som beIN har rettighetene til, TV-selskapet som eies av Qatar og drives av styreformannen i PSG.

Disse piratsendingene var også en del av kampen for å frata VM i Qatar.

Når du i disse dager ser FIFA-president Gianni Infantino være med i reklamekampanjer for Saudi-Arabia bør alle som snakker om dialog for å bedre menneskerettighetene i Qatar og nabolandene tenke over følgende: Er det mulig å ha en dialog med ham og den organisasjonen han leder for å få til endringer i menneskerettighetene i denne delen av verden?

Kanskje det mest usmakelige og flåsete argumentet i denne debatten er at stormaktspolitikken rundt fotball-VM ikke må ødelegge for idretten vi alle er så glad i. Hva om det nettopp er omsorgen for fotballen som gjør at noen nå har fått nok, sier nei og starter med protestene mot dette mesterskapet?

Spørsmålet om Qatar dreier seg altså ikke bare om man er for eller mot fotball-VM, men også om man ønsker å være med på dette spillet.

OG sist, men ikke minst om man har troen på at dialog er det som skal til for å endre det usmakelige spillet rundt fotballen?

NB: I en opprinnelig versjon av denne artikkelen sto det at ITUC får støtte i millionklassen av Qatar og at de har kontor der. Det stemmer ikke. Det som stemmer er at ITUC ble svært tause om fremmedarbeidernes kår med en gang ILO fikk penger av Qatar og hovedkontor i Doha.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/