KOMMENTAR: Qatar-utvalget skjønner ikke hvordan FIFA fungerer

Det eneste som var overraskende med Qatar-utvalgets rapport var at Tom Høgli ikke lenger støtter en boikott av fotball-VM av Qatar i 2022. Det er nemlig lite nytt i rapporten som utvalgsleder Sven Mollekleiv overrakte fotballpresident Terje Svendsen 18. mai.

Mye har skjedd på kort tid i Norge når det gjelder VM i Qatar. Da avisen The Guardian i slutten av februar publiserte en artikkel om at 6.500 fremmedarbeidere har dødd i Qatar siden de fikk tildelt fotball-VM på tvilsomt vis i 2010, startet et norsk opprør som har spredde seg til andre land i Europa.

Qatar-utvalget er et resultat av dette opprøret.

Rapporten heter Fotballens samfunnsansvar – før, under og etter fotball-VM i Qatar. Tid for handling og er på 33 sider og kommer etter et arbeid på snaue to måneder. Utvalget har vært oppdelt i tre arbeidsgrupper.

Les hele rapporten her.

Tom Høglis snuoperasjon

Den britiske avisen mente at det var store mørketall, mens myndighetene i Qatar hardnakket har nektet for at dødsfallene kan knyttes til byggingen av VM-anleggene.

Selv om myndighetene i Qatar ikke har ønsket å redegjøre for dødsårsaken til 5.000 av disse arbeiderne hevder de allikevel at under 40 har dødd i tilknytning til VM-forberedelsene.

Uansett førte dette til voldsomme protester i Norge og en av dem som var i førersetet var Tom Høgli som fikk Tromsø IL til å vedta boikott av VM, som den første klubben i Norge. Nå har over 60 klubber fulgt Tromsøs eksempel.

Som aktiv fotballspiller i Danmark var Tom Høgli en av dem som snakket aktivt om fremmedarbeidernes rettigheter og har i fem år vært en av dem som har vært mest kritisk til VM i 2022 og en av få som har stått på barrikadene for en boikott.

For mange har han vært samvittighetens ansikt i fotballen. Men nå har han snudd.

Sammen med et av de andre utvalgsmedlemmene, Kjersti Løken Stavrum, har han gått inn for det vi kan kalle en betinget boikott. Det vil si at hvis ikke forholdene blir stadig bedre i Qatar fram til VM starter i november i 2022, kan de støtte en boikott, men ikke nå.

På en måte er det å etterkomme supportenes krav om boikott, fordi de aldri har sagt at de ønsker en boikott av VM-kvalifiseringen. På den annen side er det for sent å gjøre noe så tett opp til mesterskapet, hvis Ståle Solbakkens menn i det hele tatt er kvalifisert til VM.

Dette er litt spesielt. Hva har skjedd? Hvilken informasjon har han nå som han ikke har fått de fem siste årene?

Det er kun to av utvalgets fjorten medlemmer som støtter en boikott. Det er de to supporter-representantene, Gina Barstad og Ole Kristian Sandvik.

Begge var for boikott før de kom inn i utvalget og begge er for boikott nå. Tolv av fjorten mener altså at boikott ikke er riktig virkemiddel for å vise sin motstand mot VM i Qatar.

Jeg mistenker at de fleste har tatt med seg synspunktet de hadde med seg inn og tatt det med seg gjennom hele prosessen og kun lett etter argumenter som styrket deres standpunkt.

Bortsett fra Tom Høgli.

Kamp mot ett mål

Han fant formildende omstendigheter i det utvalget gravde fram. Og det er kanskje ikke så rart, for verken i utvalget var det kritiske stemmer med pondus og det var det heller ikke blant dem som ble intervjuet.

Med kritiske stemmer mener jeg ikke ihuga boikottforkjempere med et stort navn, men folk med erfaringer og kunnskap om FIFA som er helt fraværende i dette utvalget.

For selv om utvalget kommer med skarp kritikk av NFF og FIFA for unnlatenhet i Qatar-spørsmålet og kommer med hele 26 anbefalinger til forbedringer i og utenfor NFF viser rapporten at de ikke har skjønt noe som helst av hvordan FIFA fungerer og maktspillet rundt FIFA-president Gianni Infantino.

Dette er en rapport som tar altfor mye hensyn til Qatar og fokuserer altfor lite på FIFA.

Qatar er bare et symptom på råttenskapen i FIFA og drastiske virkemidler må til for å få til en endring. Om boikott er svaret er jeg usikker på, men det er i hvert fall et kraftig virkemiddel.

Lite nytt

NFF-president Terje Svendsen sto skolerett for utvalgsleder Sven Mollekleiv på pressekonferansen og sa han var glad for at det kom konkrete anbefalinger på hva NFF må gjøre i sitt menneskerettighetsarbeid framover.

Selv om Qatar-utvalget tilsynelatende kommer med en sterk reprimande av NFF når det gjelder Qatar, så baserer det meste av utvalgsrapporten seg på informasjon som NFF allerede har fått servert på sine to turer til Qatar, i sin dialog med såkalte stakeholdere og i utallige rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner.

På den ene siden viser det at dialoglinja ikke har fungert. På den andre får den oss til å stille spørsmål om hvorfor eksakt den samme informasjonen og de samme personene som NFF i flere år har vært i kontakt med, akkurat i dag skal lage vei i vellinga på grunn av en ny norsk rapport.

Rapporten baserer nesten hele sin konklusjon på rapporter fra ILO, ITUC, og BWI og FIFA og etter samtale med organisasjonssjefen for VM i Qatar og personer i FIFA som jobber med forskjellige aspekter av menneskerettigheter eller utvikling.

Dette er organisasjoner som i varierende grad ønsker at VM i Qatar skal gå sin gang fordi de har en egeninteresse i det.

Det er også litt spesielt at utvalget tar en beslutning om boikott når de verken har fått svar fra FIFA om hva konsekvensen vil bli og utvalget mener at de økonomiske kalkylene til NFF hvis de blir boikott ikke holder mål.

Merkelig dokument

På pressekonferansen sa Tom Høgli at det blant annet var professor Sigmund Lolands rapport om boikott som virkemiddel og to møter med ham som hadde fått ham til å justere standpunktet sitt. Lolands rapport ligger vedlagt i dokumentet som ble overrakt Terje Svendsen.

At nettopp det dokumentet legger grunnlaget for å endre standpunkt har jeg vanskelig for å forstå. Dokumentet er på førti sider og ramser opp teorier om boikott og nevner en lang rekke eksempler på konflikter i idrettshistorien.

Spørsmålet er om og i så fall hvordan dette er relevant for akkurat Qatar-spørsmålet.

Hovedinnvendingen mot Lolands rapport (som har flere interessante historiske anekdoter) er at den i liten grad analyserer FIFA, aktøren som har tildelt mesterskapet til Qatar og som utvalget ønsker skal bidra med endringer i Qatar og til framtidige tildelinger av mesterskap.

Og da snakker jeg ikke om alle dokumentene og lovordene FIFA og FIFA-president Gianni Infantino kommer med, men om hva som faktisk skjer i FIFA, altså forholdet mellom ord og handlinger.

For skal du få til endringer må du vite hva og hvem du skal endre på. Det holder ikke å snakke om hvor mislykket boikotten av OL i Moskva i 1980 var eller om hvor effektiv apartheidboikotten av Sør-Afrika var. Det har ingen verdi når vi snakker om VM i Qatar.

Det er flere grunner til det.

For det første fordi det ikke har vært boikott av fotball-VM før, i hvert fall ikke i det formatet vi snakker om i dag. Det er uprøvd.

For det andre kunne man ha snudd boikottargumentet på hodet og sagt at hvis det alltid ble truet med eller gjennomført ved tildeling av VM, ville FIFA sannsynligvis aldri gitt VM til land som Qatar.

For det tredje og for å ta dem som bruker historiske eksempler (og for å nevne et tema jeg har jobbet mye med): menneskerettighetene ble kraftig forverret etter OL i Beijing i 2008, leker som de fleste inkludert Amnesty International mente ville bidra til et løft på menneskerettighetsområdet. Det slo helt feil. Hvorfor er Qatar annerledes?

Sportsvasking er noe mer enn PR

Jeg skal ikke ta for meg alt det jeg mener er feilkoblinger og irrelevans jeg mener finnes i Lolands rapport, men ta for meg ett tema; sportsvasking (sportswashing). Det gjør jeg fordi det var det jeg selv snakket om da jeg ble intervjuet av Qatar-utvalget.

Sportsvasking er et ord som i økende grad blir brukt når vi snakker om autoritære regimers bruk av idrett for å fremme sine interessere. Men det er noe annet en propaganda som vi for eksempel så i Hitlers OL i Berlin i 1936 og noe annet enn den positive omtalen Norge fikk under OL på Lillehammer. Og vi snakker om stater og ikke sponsorer.

Å slenge alle disse eksemplene opp i samme kurv gir ingen mening og forkludrer debatten. Og det holder ikke å definere hva sportsvasking er og vise til resultater av sportsvaskingen, vi må se hvordan den utføres.

Loland skriver at «Sportswashing innebærer tildekking av problematiske sider ved et regime».

Det er til en viss grad riktig, men det innebærer mye mer.

Disse tre elementene må være tilstede når vi snakker om sportsvasking:

  1. Normalisere tilstedeværelsen av en stat og deres interesser
  2. Slutte å tenke på dem som stater som gjør noe galt i sine hjemland eller i sitt nabolag
  3. Vi skal hylle dem som velgjørere

Det vi ser i Qatar, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og i andre land er at de ikke bare vil at vi skal glemme brudd på menneskerettigheter, men at vil skal snakke fint om dem fordi de gjør noe godt for oss. De trenger talsmenn som snakker for dem. Hvis de slipper å gjøre det selv, har de vasket seg rene.

Ved siden av å kjøpe stemmer for å få VM har Qatar i stor skala kjøpt akademikere, journalister og aviser og opprettet NGOer og falske Twitter-boter for å skape en opinion av entusiaster, men også en masse som kan trakassere motstandere.

Det er utallige eksempler på at journalister som skriver kritisk eller menneskerettighetsforkjempere blir bombardert av motangrep av betalte krigere eller av supportere av PSG eller andre klubber som Qatar har eierinteresser i.

Krigen mot kritikerne blir frakoblet Qatar og føres av dem som egentlig ikke har noe forhold til Qatar i det hele tatt. Det er slik sportsvasking fungerer.

Og med en gang NFF og andre går god for de samme argumentene er de også med på sportsvasking.

Qatar betaler også PR-byråer i dyre dommer for å sile ut kritiske journalister som reiser til Qatar, de har inngått egne avtaler med ledende aviser i land som Spania og Italia for at de kun skal skrive kosesaker om Qatar og titt og ofte blir disse artiklene referert til av andre medier som troverdige kilder.

De har ansatt tidligere anerkjente journalister som selger inn Qatar-vennlige personer i nyhetssendinger og debattprogrammer og mange som tidligere hadde jobb i FIFA jobber nå som dyrt betalte konsulenter for Qatar, blant annet for å holde kontakten med tidligere kolleger i FIFA.

Også tidligere kritiske røster begynner plutselig å se framskritt, som for eksempel ILO og ITUC, som fikk en annen lyd i pipa med en gang ILO fikk betalt hovedkontoret sitt i Doha av myndighetene i Qatar for et par år siden.

Et tegn på at ILO og ITUC ikke fungerer helt som vi ønsker er at de ikke har sagt et pip om den bortførte kenyanske sikkerhetsvakten Malcolm Bidali som ble tatt av qatarske sikkerhetsstyrker fordi han har vært kritisk til myndighetene i Qatar og som har vært sporløst borte i over to uker nå.

Lite innsikt om FIFA

Et utvalg som skal vurdere hva man skal gjøre i Qatar må derfor trenge igjennom denne massive påvirkningskampanjen og snakke med folk som faktisk vet hvordan ting foregår og lese de artiklene som forteller hvilke mekanismer vi er vitne til. I følge referanselisten har de ikke gjort det.

Og de har heller ikke innkalt personer som kan fortelle hvordan FIFA egentlig fungerer.

For skal man, som Qatar-utvalget foreslår, føre en aktiv politikk for å påvirke arbeidet i FIFA, må du vite hvem du skal påvirke og ha en viss formening om det faktisk går an å påvirke FIFA i den retning NFF sier de ønsker.

Og til syvende og sist må man spørre seg selv: ønsker vi egentlig å være med på dette?

Jeg har de siste årene sammen med Jan Jensen i Ekstra Bladet og sammen med flere andre journalister i inn og utland gravd fram alvorlige ting om FIFA.

Sist sommer skrev blant annet Jan Jensen og jeg femten artikler basert på varslere og hemmelige lydbåndopptak. Vi skrev om hvordan han kom seg til makten i FIFA, en kamp som nå har ført til at statsadvokaten i Sveits blir stilt for riksrett og en spesialetterforsker har måttet fratre etterforskningen av ham, hvordan Infantino brøt egne etiske retningslinjer og sparket dem som fant det ut, hvordan han omgås med statsledere og inngår hemmelige avtaler om nye fotballturneringer og om hans ekstragavante bruk av svindyre jetfly som stjeler av felleskassa. For å nevne noe.

I Qatar-rapporten nevnes det blant annet at forslaget om en europeisk superliga er et tegn på at fotballen er på ville veier. Da er det verdt å huske på at for ca. tre år siden foreslo Gianni Infantino en ny verdensomspennende klubbturnering og et mini-VM, men han ville ikke si hvem som skulle betale.

Det var Saudi-Arabia som sto bak forslaget. De var villige til å betale 60 milliarder kroner for dette prosjektet.

Og samme uke som Qatar-utvalget la fram sin rapport foreslo Saudi-Arabia i forbindelse med FIFA-kongressen at fotball-VM skal arrangeres annethvert år.

Dette er tanker som Gianni Infantino ønsker velkommen. Kanskje ikke rart at han stiller opp i reklamekampanjer for saudiske myndigheter.

I denne konteksten hadde det vært en fordel om Qatar-utvalget hadde hatt kompetanse eller hentet inn kompetanse som kunne presentere litt av denne virkeligheten og få den diskutert.

For det er en enkel sak å foreslå mange nye tiltak og ta litt selvkritikk, men det er vanskeligere å få det gjennomført.

Det ene er å få på plass nye standarder i FIFA, det andre er at man må forholde seg til personer som ikke følger standardene.

Forslag som krever sin president

Det er mye velment i Qatar-rapporten og mange av forslagene er gode og gjennomførbare. Ett av forslagene – som jeg selv har kommet med, men i en annen sammenheng – dreier seg om at pressen skal få reise fritt rundt i Qatar fram til mesterskapet.

Det vil være den største testen på om Qatar faktisk mener noe med alle lovnadene de har kommet med i mange år. Og det vil også gi en mulighet til et pressekorps som fram til nå har tatt for lett på det som skjer på bakken i Qatar.

Blant forslagene til Qatar-utvalget er å styrke NFFs etiske komité, en komité utvalgsleder Sven Mollekleiv var leder for i flere år og et verv han fratrådte i fjor.

Et forslag om en styrket etisk komité kan være et signal om at han har mye ugjort på etikkområdet i NFF.

Mollekleiv hadde permisjon fra etisk komité fra 2019 da han stilte til valg som idrettspresident. Da ble han overraskende danket ut av Berit Kjøll.

Leser du mellom linjene kommer Qatar-utvalget med et lite stikk til Kjøll som kort etter at hun ble valgt til idrettspresident samlet alle de internasjonale representantene for å koordinere idrettens internasjonale arbeid.

I rapporten står det: «Norsk idrett har til sammen 250 representanter i internasjonale posisjoner, men ikke en samlet forståelse av målsettinger i vårt internasjonale arbeid».

Det paradoksale kan være at det ekstraordinære fotballtinget som skal avgjøre Qatar-spørsmålet den 20. juni kan vedta boikott og at Terje Svendsen da takker for seg og overlater de 26 tiltakene til noen andre.

Det kan fort bli Sven Mollekleiv som har ledet et utvalg som sa det motsatte. Hvem andre tør å ta på seg det ansvaret?

Uansett trenger NFF en president som skjønner FIFA for å få gjort noe som helst. Spørsmålet er om denne rapporten gir et bidrag til det.

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: