KOMMENTAR: Qatar er bare et symptom på hvor ille det internasjonale arbeidet har vært

Debatten om boikott av fotball-VM i Qatar har vist oss at norske idrettsledere i lang tid enten har ignorert internasjonalt arbeid eller rett og slett ikke skjønt hva som skjer utenfor Norges grenser.

Denne helgen velger Det internasjonale svømmeforbundet (FINA) ny president på FINA-kongressen i Doha i Qatar og den som tar over roret for den 84-år gamle Julio Maglione fra Uruguay er Husain Al-Musallem fra Kuwait. Det er et godt eksempel på hvor dårlig det står til idretten.

Mistenkt for korrupsjon

Kuwait er ikke noe stor svømmenasjon og de har aldri hatt en utøver i finalen i noen mesterskap, har de siste årene ikke sendt utøvere til noen andre FINA-arrangementer enn svømming og antall kvinnelige svømmere i Kuwait kan du telle på en hånd.

Men det er kanskje ikke det verste: Al-Musallem har vært en edderkopp i den olympiske bevegelse i mange år og er en nær alliert av den kuwaitiske sjeik Ahmed Al-Sabah som nå sitter på bakrommet og styrer internasjonal idrettspolitikk etter at han måtte trekke seg fra blant annet IOC og FIFA fordi han er anklaget for korrupsjon og forsøk på statskupp i Kuwait.

Sammen med Al-Sabah er Al-Musallem under etterforskning for korrupsjon av amerikanske myndigheter i forbindelse med presidentvalget til det asiatiske fotballforbundet (AFC).

Idrettspolitikk.no har også hørt lydbåndopptak fra 2017 der Al-Musallem ber om 10% av sponsoravtalene som FINA inngår med Den asiatiske olympiske komité (OCA).

På det tidspunktet satt Al-Musallem i styret i FINA og var samtidig generalsekretær i OCA. Det er lett å gå surr i rollene, for å si det mildt.

FINA er også et forbund som har gitt æresbevisninger (FINA Order) til Vladimir Putin (president i Russland), Victor Orban (president i Ungarn), Rustan Minnikhanov (president i Tartarstan) og emiren av Qatar.

Jeg lurer egentlig på om norske svømmetopper og andre idrettstopper vet om hvordan FINA fungerer og om de har visst om dette har en tanke om hvordan de skal bidra til å endre denne kulturen som ikke kan beskrives om som noe annet en gjennomkorrupt? Og bryr seg?

Jeg tror jeg vet svaret.

Diktatoriske tilstander

FINA er ikke noe enestående tilfelle. De siste årene har Idrettspolitikk.no vist hvordan IOC i økende grad blir fylt opp av tvilsomme personer som ikke har noen forbindelse til idretten, men som har hatt politiske verv som kan karakteriseres som tvilsomme eller som har kommet inn fordi de har lommeboka full av penger.

Hvis du nøster opp ser du raskt at internasjonal idrett er fylt opp av banditter.

De siste ukene har det nok en gang vært bråk i Det internasjonale håndballforbundet (IHF). Der har dommersjefer og andre sagt opp jobben sin fordi de mener at den enerådende egypteren Hassan Moustafa hindrer at de gjør jobben sin på best mulig måte.

Moustafa er en nær alliert av både Al-Musallem og Al-Sabah.

I fjor måtte presidenten i Det internasjonale bokseforbundet (AIBA), uzbekeren Gafur Rakhimov forlate presidentposten etter mange kontroverser, blant annet er han ettersøkt av FBI på grunn av heroinhandel som han har hvitvasket gjennom kjøpesenteret som Den asiatiske olympiske komité (OCA) eier i Kuwait City.

Som medlem av OCA hadde Rakhimov diplomatisk immunitet og han ble beskyttet av Al-Musallem som styrte dette kjøpesenteret.

Den nyvalgte presidenten i AIBA er russeren Umar Kremlev som skal ha et svært godt forhold til Vladimir Putin.

Til tross for at Russland tilsynelatende er utestengt fra olympisk idrett på grunn av dopingskandalen i OL i Sotsji i 2014 er russisk innflytelse i internasjonal idrett sterkt økende.

I Det internasjonale fekteforbundet (FIE) er det russeren og milliardæren Alisher Usmanov som styrer. Det har han gjort i snart femten år. Han er en nær alliert av Vladimir Putin og en av dem som har jobbet i kulissene for å få IOC til å oppheve sanksjonene mot Russland.

Og i Det internasjonale skyteforbundet (ISSF) er det russeren, og en av verdens rikeste menn, Vladimir Lisin som har manøvrert seg til topps. Han er også en nær alliert av Vladimir Putin.

Det er disse og mange andre norske idrettsledere sier de skal ha dialog med og ønsker å reformere ved å bruke sin innflytelse til å skape en bedre idrettsverden.

Det er ganske naivt å tro at dialog og valg av norske representanter skal gjøre noen forskjell blant disse. Jeg er i hvert fall spent på å høre hvordan de har tenkt å gå fram.

Fravær av norsk innflytelse

For den samme helgen som Al-Musallem blir valgt som president i FINA valgte Det internasjonale skiforbundet (FIS) også en milliardær til president, den svensk-britiske Johan Eliasch.

Han er en venn av den utskjelte britiske statsministeren Boris Johnsen og den pedofile prins Andrew. Dette er et forbund som Norge burde hatt stor innflytelse i og jeg lurer på hva de har gjort for å fremme sin kandidat?

Ikke bare lot FIS-delegatene seg lokke av penger og glam, de greide heller ikke å velge inn andre kvinner i FIS-styret enn den utskjelte og kontroversielle russeren Elena Välbe. Hun fikk forresten færrest stemmer av dem som ble valgt inn.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Sammensetningen av det nye styret i Det internasjonale skifrobundet (FIS).

Qatar-VM har vist oss at penger styrer alt, både tildelingen av mesterskapet og den politiske debatten i etterkant. Og at norske idrettspolitikere, i dette tilfellet fotballpolitikere, lar seg blende av lovnadene om endringer i Qatar, selv om kritiske kilder sier det motsatte. Det er som om man ønsker å la seg lure. Det er mer bekvemt enn å gå inn i realitetene.

Fravær av norske ideer

Qatar-utvalget, ledet av Sven Mollekleiv, innrømmer at NFF og resten av norsk idrett har sovet i klassen når det gjelder internasjonal idrettspolitikk.

Og leser du mellom linjene kommer Qatar-utvalget med et lite stikk til idrettspresident Berit Kjøll som kort etter at hun ble valgt til idrettspresident samlet alle de internasjonale representantene for å koordinere idrettens internasjonale arbeid.

I rapporten står det: «Norsk idrett har til sammen 250 representanter i internasjonale posisjoner, men ikke en samlet forståelse av målsettinger i vårt internasjonale arbeid».

Dette er en god beskrivelse av tilstanden av det internasjonale arbeidet til norsk idrett. Tar du en telefon til noen av de 250 representantene er jeg sikker på at du får vite at Kjøll ikke har gjort stort mer i denne saken enn møtet hun arrangerte for noen av dem i 2019.

For en av de tingene hun og alle de andre idrettslederne vi har i Norge må gjøre er å diskutere seg fram til noen prinsipielle standpunkter om hva som er riktig og galt i internasjonal idrett, ikke bare i Qatar.

Hva med Kina? Var det riktig å inngå et idrettssamarbeid med en stat som trakasserer egen befolkning og som truer dem som kritiserer deres menneskerettighetspolitikk? Hva mener de 250 representantene om dette?

Den internasjonale delen av norsk idrettspolitikk er fraværende og naiv på samme gang. Og det er vondt å høre på når klisjeene og flosklene strømmer på i etterpåklokskapen navn.

Spørsmålet som trenger seg på er om man faktisk tror at man kan endre på den utviklingen vi har sett til nå eller om det beste er å hoppe av å finne på noe nytt.

Det er det debatten om boikott av Qatar egentlig handler om og som må være utgangspunktet for diskusjonene om norsk idrettspolitikk utenfor landegrensene. Og denne debatten må tas før vi setter i gang en ny OL-debatt.

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/