KOMMENTAR: Tar de tre norske olympiske idrettspolitikerne på seg boksehanskene?

På kort tid har tre norsk kvinner fått sentrale verv i den internasjonale bevegelse og det stilles store forventninger til dem. Greier de å levere i et system som ikke er kjent for å ta godt imot annerledestenkende.

Kristin Kloster Aasen har hatt en rakettkarriere i IOC og ble i forkant av lekene i Tokyo valgt inn i det mektige IOC-styret (godt hjulpet av tidligere, mektige IOC-styremedlem og nåværende æresmedlem Gerhard Heiberg).

Idrettspresident Berit Kjøll ble i juni valgt inn som styremedlem i den mer anonyme, men mektige Europeiske olympiske komité (EOC) , og tidligere langrennsløper og nåværende leder for Norges utøverkomité, Astrid Uhrenholdt Jacobsen ble også i forkant av lekene i Tokyo valgt inn i IOC som utøverrepresentant.

Styrket kvinneandel i internasjonale verv

Med de tre representantene i disse vervene har Norge på kort tid styrket posisjonen i internasjonal idrettspolitikk, i hvert fall på papiret, og styrket den norske kvinneandelen i sentrale verv.

De tre har en formidabel oppgave framfor seg hvis de ønsker å endre det som er galt i den olympiske bevegelse.

Det gjelder å ha meningers mot og ikke være naiv i sitt møte med hyggelige og omgjengelige IOC- og EOC-representanter som bor på femstjerners hoteller i Tokyo og som får i nærheten av 5000 kroner dagen for å reise rundt på OL-arenaer og smile til fotografene.

Rakettkarriere blant tvilsomme menn

Kristin Kloster Aasen, som tidligere var visepresident i Idrettsforbundet og blant annet satt i komiteen som søkte om OL til Oslo i 2022, har hatt en kometkarriere i den olympiske bevegelse. Hun ble valgt inn i IOC i 2017 og ble året etter en del av komiteen som skulle evaluere vinter-OL-søknadene for lekene i 2026.

Og siden 2019 har Kloster Aasen vært leder for kommisjonen som vurderer framtidige OL-vertskap. Det var denne komiteen som inviterte Brisbane som eneste kandidat til å arrangere lekene i 2032 og som det ironisk nok ble stemt over på OL-sesjonen i forkant av lekene i Tokyo (stemmetallene ble 72-5).

Når Idrettsforbundet i sin pressemelding skriver at valget av Kloster Aasen til IOCs styre «først og fremst en tillitserklæring til jobben som Kristin Kloster Aasen har gjort i IOC», kan det tolkes på flere måter.

At det bare var én kandidat til sommer-OL i 2032 er spesielt av flere grunner, blant annet fordi det sannsynligvis var flere andre kandidater som ønsket lekene, blant annet Doha i Qatar.

Det er viktig å understreke at det sannsynligvis var flere kandidater fordi det vet vi egentlig ingenting om og det er i seg selv påfallende.

For i en tid der IOC snakker om demokrati og åpenhet har søknadsprosessen til OL blitt mer lukket enn noen gang. Det kan hende at det fører til lavere kostnader for søkerne, men det åpner også opp for spekulasjoner.

Lederen av søkerkomiteen til Brisbane er IOCs visepresident John Coates, den mektigste mannen i IOC etter IOC-president Thomas Bach.

Coates er også leder for CAS, som behandlet sanksjonene mot Russland og som i sannhetens navn ikke kan kalles sanksjoner, og han er i Tokyo utpekt som lederen for den gruppa som skal etterse at IOCs retningslinjer blir fulgt, blant annet at det ikke skjer politiske protester under medaljeseremoniene.

Går vi litt lenger tilbake i tid var han også sentral da Sydney fikk OL i 2000 og han innrømmet i etterkant at Sydneys søkerkomité hadde betalt over en halv million kroner til to afrikanske IOC-medlemmer for å få lekene. Sydney slo Beijing med to stemmer.

Når det gjelder Brisbane 2032 er det derfor grunn til å spørre om Brisbane var den beste kandidaten eller om den ble valgt fordi John Coates er en av verdens mektigste idrettspolitikere?

Mange er kanskje lettet over at vi slipper å diskutere Qatar i denne sammenheng, selv om Qatar har sendt inn en klage på søknadsprosessen.

Styremedlem med norske verdier

At Berit Kjøll skulle velges inn i styret i Den europeiske olympiske komité (EOC) kom litt ut av det blå.

Norsk idrett har aldri engasjert seg særlig i denne delen av den olympiske bevegelse og komiteen er mest kjent for å dele ut hedersutmerkelser til Aleksander Lukasjenko i Hviterussland, tildele European Games til Minsk og Baku og for at den tidligere presidenten i EOC (og visepresidenten i IOC) Patrick Hickey måtte gå av for billettsvindel under lekene i Rio i 2016.

I en pressemelding rett etter at hun ble valgt sa Berit Kjøll at:

«Dette tar jeg som en stor tillitserklæring til norsk idrett og hva vi står for. Jeg har i forkant av valget, og gjennom en rekke møter med andre nasjonale olympiske komiteer i Europa, vært tydelig på betydningen av at europeisk idrett må gjøre enda mer på områdene godt styresett, bærekraft og fair play.»

Jeg er litt usikker på hva hun mener med dette eller om hun egentlig skjønner hva slags organisasjon hun er valgt inn.

Det sto for eksempel ingenting i pressemeldingen om at hun var lei seg for at den danske presidentkandidaten Niels Nygaard tapte valget mot grekeren Spyros Capralos.

Nygaard ble som visepresident i EOC midlertidig president etter at den forrige presidenten døde og har vært en ensom svale i arbeidet for godt styresett, bærekraft og fair play i denne organisasjonen i denne tiden.

Nygaard tapte klart mot Capralos (34-16).

Han har også en veldig spesiell fortid, blant annet ble han sammen med seks andre ledere for olympiske komiteer avslørt for billettsvindel under OL i London i 2012. Av IOCs etiske komité ble det sett svært alvorlig på hans tilfelle fordi han var en innflytelsesrik person i den olympiske bevegelse og komiteen mente at han hadde satt IOC i vanry. Ikke mer enn at han nå er leder for EOC.

Ble han også valgt som president i EOC på grunn av sine gode verdier?

Store forventninger

På mange måter er Astrid Uhrenholdt Jacobsens innpass i IOC som utøverrepresentant ikke overraskende og for mange svært gledelig og fortjent.

Hun har hatt sine stridigheter med IOC før, blant annet under svært spesielle omstendigheter i OL i Sotsji og ble under OL i Pyeongchang i 2018 på merkelig vis skviset ut som utøverrepresentant av Thomas Bach da han personlig, etter at Uhrenholdt Jacobsen kom på tredjeplass i avstemningen, plukket ut kineseren Hong Zhang, som kom på fjerdeplass, som utøverrepresentant og utpekte henne som leder for IOC-kommisjonen for Ungdoms-OL i 2024.

Den forrige norske utøverrepresentanten var Ole Einar Bjørndalen og han skulle hjelpe Kristin Kloster Aasen og hennes søkerkomité med å få OL til Oslo. Han var ikke på mange møter i IOC og må sies å ha vært en fiasko som utøverrepresentant.

På den måten er ikke presset på Uhrenholdt Jacobsen så stort.

På den andre siden er hun av mange sett på som en rettskaffen utøver med meninger mot. Det kan komme godt med hvis man ønsker å endre på en komité som hele tiden sier at de går i riktig retning, men gang på gang viser det motsatte.

Hovedproblemet er at det er noen får mektige personer som bestemmer det meste og det som ser ut som demokrati i realiteten er et skinndemokrati. Avstemningen om Brisbane 2032 er et bevis på det.

Til NRK sier Uhrenholdt Jacobsen etter å ha vært noen dager i Tokyo at:

«Jeg er blitt overrasket over hvor folkelig det egentlig er. Det bildet som tegnes hjemme av «pamperi» og stivhet og alt «fjaseri», det stemmer jo faktisk ikke helt med virkeligheten. Det er stort sett veldig hyggelige, jordnære mennesker som er opptatt av idrett, slik som jeg er.»

En av grunnene til at de er vennlige mot henne er at hun og utøverkomiteen hun leder i Norge har stilt seg bak IOC og den mye omtalte regel 50, som blant annet sier at det ikke er tillatt med politiske eller religiøse markeringer på seierspallen. Her er hun helt på linje med alle medlemmene i IOC.

Noe annet ville ikke IOC tillatt og hadde hun ytret noe annet i forkant av valget av utøverrepresentanter hadde hun sannsynligvis ikke blitt medlem.

På den måten representerer hun de utøverne som ikke føler noe behov for å bruke OL til å markere seg og som lar seg provosere av dem som har noe på hjertet, utøvere som kanskje har OL som eneste arena i livet til å vise hva de mener og står for.

Historien viser at Den olympiske bevegelse er ekstremt toppstyrt og gir lite rom for avvikende meninger.

Tidligere i sommer gikk bokseren Cecilia Brækhus hardt ut mot NIF i forbindelse med en oppvisningskamp i boksing.

Da sa hun at:

«Norges idrettsforbund, IOC (Den internasjonale olympiske komité), FIFA (Det internasjonale fotballforbundet). De er på så feil vei. De er virkelig ute å kjøre nå. Vi snakker om å legge store mesterskap og applaudere dem i land som krenker internasjonale rettigheter.»

Dette er problemstillinger alle de tre nyvalgte representantene vil stå overfor i tiden som kommer og det store spørsmålet i den forbindelse er om de tør å ta på seg boksehanskene og sloss for det de mener er rett.

Vi får håpe at det de norske representantene sier er norske verdier er å stå opp for åpenhet, demokrati og ytringsfrihet og ikke at det er å dilte etter makta og håpe og tro at ting ordner seg av seg selv.

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: