Site icon

KOMMENTAR: Får vi en idrettsminister med ny regjering?

Stortingsvalget er over og det meste tyder nå på at Jonas Gahr Støre blir landets nye statsminister og at Norge får en regjering med basis i Ap, SV og Sp. Hva betyr det for norsk idrettspolitikk?

Måten regjeringen blir satt sammen på, får betydningen for hvordan politikken blir og det vil alltid komme noen overraskelser og kompromisser som utvanner det som står i partiprogrammene.

Mulige regjeringsalternativer

Om det blir en flertallsregjering eller ikke avhenger av om Sp og SV greier å samarbeide i regjering også nå når det er rødgrønt flertall eller om Sp har blitt så stort at de ønsker å presse Ap til en to-partiregjering med parlamentarisk støtte fra SV og/eller om SV mener at de får for lite igjen i en trepartiregjering og velger å gå i opposisjon.

Et skrekkscenario for Ap er om Sp velger å stå utenfor regjering. Det kan åpne opp for at Sp allierer seg med H og Frp i flere saker.

Hva partiene faller ned på vil selvsagt også prege idrettspolitikken de fire neste årene. Og tar vi utgangspunkt i at det blir rødgrønn regjering er det flere interessante poenger.

Hvem får kulturministeren?

For det første blir valg av kulturminister viktig. Pengene til idretten kommer fra flere kilder, som for eksempel kommuner og private. Men Norges idrettsforbund får mesteparten av pengene fra spillemidler og de går ikke via statsbudsjettet.

Det betyr at kulturministeren og departementet kan stille krav til idretten på en annen måte enn hos andre som får offentlige penger og det er forskjell på om kulturministeren ønsker å bruke makten sin på vegne av norsk idrett eller overfor idretten.

I regjeringen i forrige regjeringsperiode viste Linda H. Helleland (H) seg som en sterk kulturminister som presset Idrettsforbundet til mer åpenhet og bidro sterkt til at Idrettspresident Tom Tvedt ikke ble gjenvalgt og overraskende ble erstattet av Berit Kjøll.

Når det gjelder behandlingen av Tom Tvedt er det grunn til å mistenke at det gikk partipolitikk i rivaliseringen mellom ministeren og idrettspresidenten. Han var Ap-politiker og samboer med Aps generalsekretær Kjersti Stenseng.

Abid Raja (V) har vært en løs kanon som idrettsminister, men har samtidig vært minister i en spesiell tid (hans forgjenger Trine Skei Grande (V) var mer markant og klar). Han har av deler av idretten blitt sett på som en som ikke har kjempet hardt nok for gjenåpning av idretten i koronatiden, men har skapt en viss husfred ved å gi kompensasjon for tapte inntekter til forskjellige idretter.

På den annen side har Berit Kjøll blitt oppfattet som for regjeringsvennlig president og spilt mer på lag med regjeringen (og dens unnfallenhet) enn som en sterk forkjemper for åpningen av idretten.

Finansiering av idretten

Kompensasjonene som er gitt i koronaperioden har lagt grunnen for en debatt om mer av pengene til idretten bør komme over statsbudsjettet fordi det er der kompensasjonen kommer fra. Det er lett å blir vant til slike overføringer.

Det vil i så fall bli en ny problemstilling for den påtroppende regjeringen som ikke har vært særlig diskutert tidligere.

På den andre siden står de tre rødgrønne partiene sterkt på den såkalte enerettsmodellen, det vi si at den organiserte idretten skal få pengene sine av overskuddet til Norsk Tipping.

De tre partiene har litt forskjellig innretning på disponering av spillemidlene, der SV nettopp har mest fokus på å tilgodese ressurssvake, mens Sp har mer fokus på geografisk fordeling og Ap mer opptatt av å tette etterslepet på idrettsanlegg og finansiering av idrettsanlegg.

Ikke overraskende er Sp mer opptatt av hest enn de andre partiene og ønsker at det ikke skal være avgift på totalisatorspill, men sikre at Norsk Rikstoto får mulighet til å tilby vilkår for sine spill slik at de kan konkurrere med internasjonale aktører på det norske markedet.

Når det gjelder hestespill har det vært mye bråk den siste tiden, blant annet fordi det er innført innsatsbegrensning, slik det er på Norsk Tipping. Det mener mange er hestesportens sikre død. En Sp-minister kan bidra til at dette endres.

OL og internasjonalt arbeid

Det er en svært påfallende forskjell mellom de tre partiene. Sp er det eneste partiet som har et internasjonalt perspektiv, blant annet ved å kreve at arrangørland skal etterleve menneskerettighetsstandarder, åpenhet og demokrati.

Og det er også det eneste av de tre partiene som har programfestet at de ønsker vinter-OL i 2034. De to tingene henger sammen og kan gi Norge en fordel om OL blir aktuelt. Skulle Sp få kulturministeren kan det være et signal til idretten om at de kan sette i gang en ny OL-prosess.

Tidligere idrettspresident Tom Tvedt har allerede sondert terrenget for en ny OL-søknad og skulle han ble kulturminister fra Ap er jeg sikker på at han tar et par møter med kollegene i Sp.

Men det er idretten selv som må sette i gang en ny OL-prosess, men så spørs det hvor lystne de er på det.

Forrige OL-runde var alt annet en vakker og SV og Høyre (som slo spikeren i kista forrige gang) kommer neppe til å gå med på et nytt OL-prosjekt med det første. Penger og prestisje er to gode stikkord i den sammenheng.

Samtidig har Jonas Gahr Støre en merkelig forhistorie med OL etter at det kom påstander om at han som utenriksminister via SMS støttet Tromsø som OL-kandidat forrige gang det var en OL-debatt i Norge.

Om dette er sant eller ikke er fortsatt i det blå, men slike historier har en tendens til å få nytt liv og det kan skape for mye støy rundt et regjeringsprosjekt som allerede er utfordrende.

Idrettsminister?

Under koronapandemien har flere ropt etter en norsk idrettsminister. Det tror jeg sitter langt inne av flere grunner.

For det første ønsker idretten mest mulig selvstyre og med en egen idrettsminister kan følelse av kontroll bli for stor og dermed møte motstand innad i idretten.

For det andre er idretten en svært liten portefølje og en egen minister på dette området tror jeg heller blir en gallionsfigur enn en politiker med særlig makt.

For det tredje, og kanskje minst relevante, men mest symboltunge, er at forrige gang Norge hadde en idrettsminister så var det under Quislings styre under krigen. Det klinger ikke veldig bra.

En omvei rundt denne belastende tittelen i Norge, kan være å etablere en Frivillighetsminister som har ansvar for all fysisk aktivitet, organisert og egenorganisert, og som har et spesielt ansvar for alle de frivillige organisasjonene i Norge.

Der er norsk idrett en sentral maktfaktor og på den måten kan man starte diskusjonen om norsk spillpolitikk og mulig finansiering over statsbudsjettet på en annen måte enn i dag.

Alle de tre partiene står sterkt på frivilligheten og frivillighetens kår.

Sp og Ap har flest programpunkter som den organiserte idretten i dag enten har fremmet eller som har en retning de har pekt på. SV ønsker å ta mer av makten fra den organiserte idretten og i større grad styre hvor pengene går til for å bidra til sosial utjevning.

Hvis SV ønsker sterkere styring av idretten og å bruke pengene til idretten til å utjevne forskjeller har de kanskje muligheten nå.

Disse forskjellene kan få betydning for idrettspolitikken de neste fire årene.

Les partienes partiprogrammer her.

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

Exit mobile version