Site icon

KOMMENTAR: NIFs internasjonale strategi – hastverksarbeid eller kunnskapsløshet?

Det er nesten så man må gni seg i øynene når en leser NIFs nye internasjonale strategi. Hvis dette er dokumentet som skal legge strategien for det internasjonale arbeidet til norsk idrett i framtiden er det grunn til bekymring.

Strategien ble presentert på et pressemøte 16. september og det er mildt sagt et merkelig dokument og det er mye som skurrer. Da tenker jeg ikke mest på alle klisjeene som pøses på i annenhver setning og som best egner seg til helgens bullshit-bingo.

Spesielt utvalg

Dette er et dokument som er blottet for mål, mening og retning og som ikke på noe punkt evner å fortelle oss om hvordan norsk idrett skal få innflytelse i internasjonal idrett for å påvirke den i riktig retning.

Utvalget som leverte rapporten ble ledet av Bård Glad Pedersen som til daglig jobber i Equinor og som tidligere blant annet har vært statssekretær for Høyre i Utenriksdepartementet. Hvorfor han er valgt til dette vervet aner jeg ikke. Kanskje han har peiling på alle sjeikene som styrer i kulissene i idretten?

Med seg i utvalget har han hatt en representant fra idrettsstyret (som også har bakgrunn fra Høyre), seks representanter fra forskjellige særforbund, to fra NIFs eget sekretariat og tre representanter fra PR-byrået The Governance Group. De tre siste har bistått i skriveprosessen, står det i rapporten.

At utvalget har hatt behov for tre eksterne representanter til å skrive dette dokumentet er rart. Dokumentet er kort (totalt 14 sider) og det meste som står der kunne vært Googlet på et par timer eller sakset fra idrettens allerede eksisterende dokumenter.

Glemt idretten?

Det mangler ikke på vilje i det som kalles strategi og det ramses opp en rekke ønsker om å tilfredsstille FNs klimamål, krav om likestilling, likeverd, representasjon i internasjonale komiteer, åpenhet og demokrati osv., men dokumentet er blottet for kontekst og konkrete målsettinger. Det eneste vi finner er en oppramsing av ønsker.

Det står også i rapporten at «Arbeidsgruppen som har utarbeidet teksten har møtt ulike eksterne aktører med spesialkompetanse innen deler av rapportens innhold. Dette har vært viktig for å sikre et godt faglig grunnlag og bidrag til å se idretten utenfra».

De har møtt Amnesty International Norge, Den Norske Helsingforskomité, Hans Erik Næss – Førsteamanuensis Høyskolen Kristiania, Innovasjon Norge, IOC, LO, NHO, Raftostiftelsen, Transparency International, UN Global Compact Norge, Utøverkomiteen, WWF.

Det er fint å snakke med andre når man skal lage en internasjonal strategi, men hvorfor har ikke utvalget snakket med norske myndigheter, forbund i andre land som har kommet langt med å utvikle internasjonale strategier eller organisasjoner som faktisk har jobbet med godt styresett i idretten i lang tid (for eksempel Europarådet eller UNESCO)?

Vi får håpe at de som har skrevet rapporten har glemt å nevne de eksterne aktørene de har snakket som faktisk kunne bidratt til en internasjonal strategi som viste at NIF har mål og mening med sitt internasjonale arbeid.

Se til Danmark

Den norske strategien står i sterk kontrast til den danske strategien som ble lansert tidligere i år.

DIF’S INTERNATIONALE STRATEGI 2021-25 er på 16 sider med gode analyser og situasjonsbeskrivelser, mål, mening og retning og er ikke så opptatt av hvem som har vært med å skrive den.

Jeg tror heller ikke at de har hatt behov for ekstern hjelp fordi de har benyttet seg av kompetente folk internt i organisasjonen.

Vi kan si mye om dansk idrettspolitikk de siste årene. Valget av kronprins Frederik som IOC-representant har ridd dansk idrett som en mare. Samtidig har den tidligere danske idrettspresidenten Niels Nygaard i mange sammenhenger kjempet hardt for mer åpenhet og mer demokrati i internasjonal idrett. Han har vært et lyspunkt i en ellers trist hverdag.

Det spesielle med Nygaard (som gikk av som idrettspresident tidligere i år) var at han tapte valget som president i Den europeiske olympiske komité (EOC) tidligere i år etter å ha hatt vervet midlertidig en stund.

Samtidig ble den norske idrettspresidenten Berit Kjøll valgt inn i styret i EOC. Kjøll mente at hun ble valgt fordi Norge står for godt styresett.

Hva hun mener om at Nygaard tapte for grekeren Spyros Capralos som tidligere er straffet for billettsvindel og som selv IOC har sagt har satt idretten i vanry, er jeg litt spent på.

Hadde NIF lagt Danmark og DIF en visitt hadde de greid seg fint uten eksterne utvalgsledere og eksterne konsulenter og de hadde hatt forutsetninger for å lage en god rapport.

I den danske strategien, som er basert på danske idrettslederes erfaring de siste årene, setter de seg mål om hvor de bør være på det internasjonale maktbarometeret i internasjonal idrett.

Siden 2013 har dansk idrett klatret på dette barometeret og er i dag blant ti på topp i Europa og nummer 21 i verden. På den ene siden har de satt et nullpunkt for innflytelse (2013) og har satt seg et klart mål om hvor de vil være. Dette finner du ingenting av i den norske strategien.

Hva er nullpunktet til NIF? Hvor ønsker man å være de neste fire årene?

Samtidig gjør DIF en analyse av hva de bør få til i samarbeid med forskjellige statlige institusjoner og internasjonale organisasjoner.

Målet er ikke bare samarbeid og generelle mål, men forslag til konkret samarbeid mellom DIF og organisasjoner som arrangerer idrettsarrangementer i Danmark (Sport Event Danmark), hvordan få innflytelse gjennom institusjoner i EU som har ansvar for idrett og hvordan de skal bruke Europarådet og UNESCO som er to multinasjonal organisasjoner som internasjonal idrett har et forpliktende samarbeid med på alle de områdene som den norske strategien nevner.

I den danske strategien utrykkes det bekymring for utviklingen i IOC og sentraliseringen av makt rundt IOC-presidenten. Dette ønsker DIF å gjøre noe med.

Det er ingen vurdering av IOC i den norske strategien og det er mer enn merkelig siden Norge har et medlem som sitter tett på IOC-presidenten (Kristin Kloster Aasen), siden Norge akkurat har fått en utøverrepresentant i IOC (Astrid Uhrenholdt Jacobsen) og Berit Kjøll akkurat har blitt styremedlem i EOC.

Hvorfor har ikke utvalget gjort en analyse av hvordan forholdene er i de organisasjoner man ønsker innflytelse i og så satt seg noen mål for hvordan man skal få til endring? For eksempel i IOC?

Hva vil de egentlig?

I den mye omtalte Qatar-rapporten til Fotballforbundet ble NFF kritisert for sin unnfallenhet i sitt internasjonale arbeid og det sto at «Norsk idrett har til sammen 250 representanter i internasjonale posisjoner, men ikke en samlet forståelse av målsettinger i vårt internasjonale arbeid».

I NIFs internasjonale strategi er det fint lite selvkritikk og det kommer ikke noe forslag om hvordan NIF skal få mest mulig ut av de 250 representantene.

I strategien står det at «Dette dokumentet er ikke en fasit som gir svar på alle verdispørsmål, men skal bidra til refleksjon og retning, og være grunnlag for en nettbasert veileder for utøvere og internasjonale representanter».

Her er det ikke mye stoff for refleksjon og heller ingen retning.

Det er litt spesielt at et av de mest konkrete tiltakene som kommer i strategien er at NIF skal melde seg inn i UN Global Compact Norge og rapportere i henhold til deres krav og arbeide for at andre internasjonale idrettsorganisasjoner melder seg inn i UN Global Compact, med begrunnelsen at IOC har gjort det samme.

IOC er ikke medlem i denne organisasjonen (de eneste medlemmene med noe olympisk i seg er organisasjonskomiteen til OL i Tokyo, Den italienske olympiske komité og et norsk selskap som heter Olympic Shipping) og på den måten er det rart å bruke IOC som eksempel.

I tillegg er det litt morsomt at UN Global Compact Norge i dag ledes av han som skrev den internasjonale strategien til NIF da Tove Paule var idrettspresident. Har utvalget kikket på den?

Verdens antidopingbyrå (WADA) er ikke nevnt med ett eneste ord. Hva slags strategi Norge skal ha i den internasjonale antidopingarbeidet?

De forskjellige paraplyorganisasjonene for sommer (ASOIF), vinter (AIWOF) og alle idrettene samlet (GAIFS) eller organisasjonen som samler alle NGOer i EU (ENGSO) er heller ikke nevnt. Alle er organisasjoner som NIF må forholde seg til i sitt internasjonale arbeid i tillegg til alle de internasjonale særforbundene.

Hva vil egentlig norsk idrett på den internasjonale scene? Det er det store spørsmålet som fortsatt står ubesvart etter å ha lest dette dokumentet.

Dette virker mer som et notat for sertifisering av NIF i forskjellige FN-organer enn en strategi for å få innflytelse i internasjonal idrett.

PS. NIF justerte innholdet etter at denne kommentaren ble publisert.

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

Exit mobile version