DEBATT: «Det vrenger seg i magen når jeg ser bilder av jublende Newcastle-supportere kledd som sjeiker»

Skrevet av Fin Gnatt, journalist i TV2

Jeg har ikke kjent kjærlighetssorg siden jeg var 15 år. Men nå opplever jeg det igjen. For bruddet med Newcastle etterlater et følelsesmessig vakuum.

Artikkelforfatter og TV2-journalist Fin Gnatt skriver om hvorfor han bryter med både Newcastle og Premier League.

Men Saudi-Arabias overtakelse av Premier League-klubben i mitt hjerte tok fra meg entusiasmen for «The Magpies».

Støtte og kjeft

Jeg har fått mange støtteerklæringer, men også mye pepper for mitt standpunkt om å «slå opp» med så vel Newcastle som Premier League etter at det saudiarabiske oljefondet PIF (Public Investment Fund) kjøpte Newcastle fra Mike Ashley.

Noe av kritikken går på: Hvorfor holdt du kjeft da Abu-Dhabi overtok Manchester City i 2008? Hvorfor protesterer du ikke mot at Qatar styrer Paris Saint-Germain? Hvor er ditt oppgjør med milliardene Abramovitsj har sprøyta inn i Chelsea?

Svaret er enkelt: Jeg har aldri holdt med verken City, PSG, Chelsea, Arsenal eller mange av de andre storklubbene som har gjort seg avhengig av oljepengene til ymse araberstater og russiske oligarker.

Ja, jeg misliker sterkt at kvinne- og homofiendtlige araberstater bruker fotballklubber, og internasjonale mesterskap som Qatar-VM, til «sportswashing». Men jeg kan ikke «slå opp» med noen jeg ikke er i et forhold til.

Bryter også med Premier League

At jeg utvider mitt brudd til også å gjelde Premier League; skyldes ligaens åpenbare vilje til å tøye sitt eget regelverk for å få kloa i en del av pengene til nok en styrtrik araberstat. Premier Leagues «eier- og direktørtest» er blitt avslørt som en bløff.

De nye eierne sender Amanda Stavely inn på St. James’ Park på høye hæler for å vise at det nye eierskapet ikke er identisk med staten Saudi-Arabia. Men det er mer PR enn realitet. Minoritetseierne er med som ferniss.

Kronprins Mohammed bin Salman er styreformann i PIF. Han styrer også landet Saudi-Arabia. Og er den som bestemmer at journalist Jamal Khashoggi skal likvideres og at bombene skal regne over sivilbefolkninga i Jemen.

Engelsk toppfotball solgte sjela si i det øyeblikket Premier League blei starta. For da var pengegaloppen i gang. Uten noen føringer for at supporterne var sikret innflytelse eller eierskap.

I Tyskland skal supporterne eie minst 51% av klubben. I Premier League blei rike og nærmest idealistiske eiere som Jack Walker (Blackburn) på 90-tallet erstattet av megarike utlendinger som Roman Abramovitsj (Chelsea) på 00-tallet og etter hvert statlige arabiske oljefond. Man kan bare legge på en 0 eller to på beløpene det dreier seg om hver gang.

Tjener mer på en uke enn vanlige folk gjør på et år

Resultatet er at Premier League er den rikeste og kvalitetsmessig beste fotball-ligaen i verden.  Spillerne kan juble, for de tjener mer pr. uke enn de fleste norske lønnsmottakere tjener på ett år.

Mens de samme «vanlige lønnsmottakerne» nå må betale 700 kr. i måneden om de vil se millionærene spille fotball.

Mange Magpies-supportere i Newcastle reagerer på hvorfor akkurat DE skal være moralens voktere og klubben/supporterne som drar en linje i sanda og sier «nok er nok» når det gjelder å ta i mot milliardene til oljerike stater uten respekt for menneskerettigheter.

Hvorfor er det OK at City henter milliarder ut av Abu Dhabi, men forkastelig at Newcastle får penger fra Saudi-Arabia? I Newcastle har man fra før en følelse av at resten av England ikke unner klubbene eller byene i nordøst noe godt. 

Heier ikke på eierne

Min sønn Frederik har vært Newcastle-supporter siden han var liten gutt, og er det fortsatt. Også etter at Saudi-Arabia kjøpte klubben. Hans resonnement er at han aldri har holdt med EIEREN av klubben. Det er selve klubben, supporterne, spillerne og byen han forelsket seg i.

Verken han eller jeg har noensinne heiet på Mike Ashley. Det gir jeg ham 100% rett i. Og jeg respekterer standpunktet og argumentet. 

Men det vrenger seg i magen når jeg ser bilder av jublende Newcastle-supportere kledd som sjeiker som gledesstrålende vifter med saudiarabiske flagg. DA heier man på et av verdens mest repressive regimer, som allerede har begynt å få veldig god avkastning på sine «sportswashing»-milliarder. Supporterne framstår akkurat da som skrekkregimets nyttige idioter.

Får vi se en bumerang?

Da klubben møtte Newcastle lørdag hadde Crystal Palace-fans med seg et banner der saudiarabiske P.I.F. blei assosiert med terror, halshugging, menneskerettighetsbrudd, mord, sensur og forfølgelse.

Hvis den type markering brer om seg vil «sportswashingen» til Saudi-Arabia kunne bli en bumerang. Der det blodige regimet opplever et vedvarende og ubehagelig søkelys.

Jeg tviler på at det skjer og er redd motbøren og de kritiske stemmene avtar. Og at «sportswashingen» til Saudi-Arabia lykkes. Dessverre.

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: