KOMMENTAR: Den brutale sportsvaskinga

Ukas mest alvorlige hendelse i presse-Norge er trusselen fra et norsk advokatkontor, på vegne av VM-arrangøren i Qatar, om å saksøke fotballmagasinet Josimar hvis de ikke trekker tilbake deler av en artikkel som avslører mektige personer i Qatar. Dette er en flik av den møkkete sportsvaskinga.

Jeg var den eneste uavhengige kritikeren og journalisten som snakket med NFFs Qatar-utvalg. Temaet var sportsvasking. Jeg takket først nei, fordi jeg ikke trodde at de ville høre på det jeg hadde å si, men takket etter noen runder med meg selv ja, fordi jeg tenkte at da kan de i hvert fall ikke si at de ikke har blitt informert. Jeg tror ikke jeg gjorde særlig inntrykk.

De siste årene har vi diskutert sportsvasking, men stort sett prøvd å definere hva det er og gi noen illustrasjoner på hvordan det ser ut i offentligheten.

De fremste eksemplene er Qatars oppkjøp av PSG og kjøpet av fotball-VM i 2022, Emiratenes oppkjøp av Manchester City og nå sist det saudiske oppkjøpet av Newcastle.

Fortellingen er alltid at de gjør dette for å skape et godt inntrykk av seg selv.

Men i denne pakka med sportsvasking finnes det også en svært mørk side (og da snakker jeg ikke denne gangen om menneskerettighetsbruddene som sportsvaskerne prøver å skjule) og den dreier seg om å kneble kritikerne, trakassere dem og bringe dem til taushet.

Dette foregår stort sett i regi av mektige PR-byråer, dyre advokatfirmaer og egne sosiale medier-operasjoner som ofte har nære bånd til myndighetene i de landene som ikke liker kritikk.

Det disse aktørene forsøker er å kneble ytringsfriheten i demokratiske land. Det var det vi så en flik av da det norske advokatkontoret den siste uken sendte et trusselbrev til Josimar på vegne av VM -arrangøren i Qatar.

Hvis ikke idretten tar et oppgjør med disse aktørene og tar avstand fra måten de ødelegger idretten på og ikke alle som bryr seg om ytringsfrihet og demokrati ikke stiller seg bak Josimar og andre som blir utsatt for sånt press, er ikke bare idretten i ferd med å forsvinne inn i et svart hull, men vi underminerer ytringsfriheten i vårt eget land.

Måten vi håndterer idretten på blir et demokratisk problem hos oss.

Josimar har vært modige i denne sammenheng. Hadde de ikke publisert sin kritiske artikkel på engelsk hadde dette neppe blitt noen sak. Og da det ble en sak valgte de å fortelle hvordan de ble presset. Det betyr at flere enn vanlig har fått se hvor skittent dette spillet er.

For det krever både mot og ressurser å gå ut med slike historier. Vanligvis skriver de dyre advokatene at aktørene som får brevene vil bli saksøkt om de offentliggjør innholdet i brevene. Det var ikke tilfelle denne gang, mest sannsynlig fordi lovgivningen i Norge er annerledes enn i for eksempel Storbritannia.

Men noen ganger tar pressen til motmæle, de velger sine kamper. Denne helgen har vi fått et nytt eksempel.

Mail on Sunday har denne helgen en historie om hvordan mannen som ledet drapet på Jamal Khashoggi og som har hatt ansvar for sosiale medier i den saudiske regjeringen har opprettet falske Twitter-kontoer som kun er myntet på å trakassere kritiske journalister og andre kritikere. Målet er å få dem til å holde kjeft. Samme metode brukte han på å trakassere dem som kritiserte drapet på Khashoggi!

Det finnes mange tilsvarende eksempler.

Jan Jensen i Ekstra Bladet og jeg ble for eksempel utsatt for samme form for trakassering av mektige krefter i den asiatiske olympiske komité da vi var i Kuwait i 2016 og avslørte korrupsjon i kuwaitisk idrett med bånd helt inn i styrerommet i IOC.

Da vi var i Kuwait poppet det opp Twitter-kontoer som påsto at vi hadde fått millionbeløp av myndighetene i Kuwait. Alt for å diskreditere oss som journalister.

Josimar, jeg og andre journalister og mediehus som har jobbet med saker som handler om sportsvasking kan vise fram brev fra advokater og PR-byråer som ber oss om å holde kjeft.

Vi er brysomme for dem vi skriver om.

Men det som er ekstra trist er at vi også har vært brysomme for FIFA, IOC og andre idrettsorganisasjoner som burde være glad for at vi hjelper dem med å oppfylle deres egne klisjer om godt styresett og åpenhet.

I tillegg har det vært en kjensgjerning at også mange kolleger har sett på det vi har holdt på med som brysomt. Vi har ødelagt festen.

FIFA, IOC, UEFA og andre idrettsorganisasjoner bruker de samme advokatene og PR-byråene som regimene som driver sportsvasking. De er alle like redde for at det skrives kritisk om dem og de bruker mer penger på advokater enn på å utvikle idretten de har ansvaret for.

Med jevne mellomrom finner vi saker i norsk og utenlandsk media med undersøkelser som er foretatt av NGOer som ingen har hørt om før, eller uttalelser fra professorer som snakker ekstremt godt om en aktør og svært negativt om andre aktører, og vi får sitatsaker fra aviser som roser utviklingen i Qatar, Emiratene eller Saudi-Arabia eller andre land opp i skyene.

Dette er ofte betalt av regimene som ønsker hederlig omtale og som ikke skyr noen midler for å kneble kritikerne.

Det er dette kampen mot VM i Qatar handler om. Det er dette det saudiske oppkjøpet av Newcastle handler om. Og det er dette OL i Beijing i februar neste år handler om. Det handler om å kneble ytringsfriheten til dem som mener at dette er en utvikling i feil retning og dem som mener at det må bli slutt på.

Det ultimate spørsmålet handler ikke om vi skal skille sport og politikk eller om vi skal heie på det norske landslaget eller ikke, men om følgende: Er dette noe du egentlig har lyst til å være med på?

Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: