KOMMENTAR: Hvorfor godtar vi at IOC og FIFA kryper for totalitære regimer?

Hvis vi ikke tar overgrepsanklagene og bortføringen av den kinesiske tennisstjerna Peng Shuai på alvor løper vi de totalitæres ærend.

Alle avsløringene om korrupsjon, doping og menneskerettighetsbrudd i idretten skyldes enten modige varslere som risikerer sitt eget liv eller journalister som går sine egne veier.

Varslerne blir alltid stående aleine

Og hver eneste gang avsløringene kommer blir dem som kom med avsløringene først motarbeidet av idrettstopper, forbund og deres støttespillere. Men når presset blir for stort starter de sine egne skinnmanøvre for å redde sitt eget skinn og lar dem som brakte ubehageligheten til torgs i stikken.

Det skjer hver eneste gang.

I samme tidsrom som Norges idrettsforbund (NIF) lanserte et sonderingsutvalg for et mulig OL og Paralympics i Norge forsvant den kinesiske tennisstjernen Peng Shuai etter å ha anklaget en tidligere toppolitiker i det kinesiske kommunistpartiet for seksuelle overgrep.

NIF har fått selvtillit til å starte en ny OL-prosess etter å ha fått to norske kvinner inn i sentrale posisjoner i IOC (Kristin Kloster Aasen som styremedlem og Astrid Uhrenholdt Jacobsen som utøverrepresentant) og idrettspresident Berit Kjøll inn i Den europeiske olympiske komité (EOC), og fordi begge regjeringspartiene er positive til et OL i Norge (Senterpartiet har det programfestet).

I tillegg til at denne prosessen starter samtidig som en profilert tennisstjerne blir borte, skjer dette kort tid før vinter-OL i Beijing starter, leker som møter massiv motbør internasjonalt på grunn av Kinas massive brudd på menneskerettigheter iblant annet Hong Kong og Xingjiang. Timing is everything.

Målet til dem som ønsker OL til Norge (bortsett fra det å arrangere selve lekene) er, skal vi ta dem på ordet, er å skalere ned OL og få lekene til et land som respekterer menneskerettigheter og som tar idretten på alvor.

Kommentaren fortsetter under Twitter-tråden

Uavhengige utøverorganisasjoner har en helt annen holdning enn dem som er koblet til IOC.

Står alltid på de sterkestes side

Det er makabert å se på hvordan IOC og IOCs utøverkomité har krøpet for Kina etter at Peng Shuai ble sporløst borte.

Først valgte IOC å ignorere alle spørsmål om anklagene og tilstanden hennes, deretter mente de at det beste de kunne gjøre var stille diplomati og nå til sist fikk de prate med henne på videolink og fikk inviterte henne på middag neste gang Thomas Bach er i Kina, ca. rundt OL-start neste år.

Ikke ett spørsmål om hvorfor hun forsvant eller om anklagene hun har kommet med og som har gjort at all omtale av henne er sensurert i Kina.

I denne og andre saker følger IOC manuskriptet til kommunistpartiet i Kina. Det er som forventet.

Men det verste er at ingen i den norske olympiske familien protesterer mot at hun blir borte eller på måten IOC behandler henne på. Hvorfor ikke? Tør de ikke? Eller er det troen på det stille diplomatiet som gjennomsyrer dem som sitter her på berget?

Det er bekymringsfullt at norske utøvere ikke høylytt protesterer mot behandlingen av Peng Shuai. Hva om det hadde vært dem selv som havnet i en slik situasjon?

Det er spesielt at et land med idrettspolitikere og utøvere som liker å fortelle andre at vi har gode verdier og setter menneskerettighetene høyt ikke evner å forsvare dem som blir brutalt undertrykt i idretten og som ikke får noe hjelp av dem som eventuelt skal gi Norge et framtidig OL.

Norges usjarmerende samarbeid med Kina

Norsk idrett har viklet seg inn i et uholdbart forholdt til Kina på idrettsfronten etter at norske myndigheter brukte idretten gjennom en idrettsavtale i 2017 som døråpner til Kina. Det har gjort det vanskeligere for norsk idrett å si i fra om rett og galt i Kina. Men går det ikke en grense for når man mener at nok er nok?

IOC har de siste årene blitt langt mer brutale i sin framferd overfor arrangørland og dem som sier dem imot internt.

Måten de nesten truet Japan til å gjennomføre Tokyo-OL ett år på overtid er noe alle framtidige OL-arrangører skal bite seg merke i og at det ikke er en eneste avviker i IOC-systemet (bortsett fra Richard Pound) som har problematisert Kinas behandling av Peng Shuai er talende i så måte.

Utøverkomiteen til IOC snakker også i denne sammenheng etter pipa til Thomas Bach, der er det ingen uavhengighet.

Det er ikke første gang Kina arresterer og bortfører dem som kritiserer kommunistpartiet og hensikten er klar: skremme bort dem som tenker på å gjøre det samme.

Det store spørsmålet er da: Hvorfor holder alle dem som kan heve røsten kjeft og ikke roper opp om uretten som skjer? Hvis det er noe annet enn feighet, vil jeg gjerne vite hva det er?

Kommentaren fortsetter under Twitter-tråden.

Koblingen mellom IOC-president Thomas Bach og kinesiske myndigheter er ubehagelig nær

FIFA er også de totalitæres venn

Men dette gjelder ikke bare IOC. FIFA og IOC (og andre forbund) har utviklet seg i samme retning og selv om NFF de siste månedene har blitt presset til å kritisere FIFA er det ikke mange protester mot FIFAs totalitære oppførsel og lefling med totalitære regimer.

FIFA-president Gianni Infantino har de siste par årene greidd det kunststykket å komme på godfot med både Saudi-Arabia og Qatar og han har allerede fått heder og ære av Vladimir Putin etter fotball-VM i Russland.

Ikke en eneste gang har han kommentert eller protestert mot urettferdig behandling av migrantarbeidere eller varslere som har kommet med informasjon som ikke passer de totalitære regimene han nå promoterer uten blygsel.

De siste ukene har vi diskutert skjebnen til den tidligere kommunikasjonsdirektøren i komiteen som arrangerer fotball-VM i Qatar, Abdullah Ibhais.

Han er dømt til fem års fengsel, mest sannsynlig fordi han har rapportert om at migrantarbeidere som bygger VM-stadioner har streiket fordi de ikke fikk lønnen sin.

I lang tid løftet ikke FIFA en finger i saken mot Ibhais og når de gjorde det løy de om at de hadde hatt kontakt med ham flere ganger. Han har ikke hørt et pip siden begynnelsen av oktober.

FIFA løftet heller ikke en finger da et norsk advokatkontor på vegne av Qatars VM-komité truet fotballmagasinet Josimar med søksmål fordi de avslørte hva som foregikk da Ibhais ønsket mer åpenhet om hvordan migrantarbeiderne blir behandlet.

NFF har tatt Josimar i forsvar i akkurat denne saken, men hvorfor greier ikke NFF å ta et oppgjør med FIFA, fortelle dem at det ikke er greit å ta side med totalitære regimer, at de ikke godtar åpenbare løgner og starter kampen for den rettferdige fotballens sak?

Slik det har utviklet seg de siste årene er FIFA og IOC blitt mer og mer lik de totalitære regimene som ønsker å ta over idretten, kun for å smykke seg med store idrettsarrangementer.

Hvis ikke noen roper høyt og starter organiseringen av et motangrep eller opprør så forsvinner all åpenhet og demokrati i idretten og idretten knekker etter hvert nakken.

Dette bør ligge i bakhodet på dem som ønsker vinter-OL i 2030 eller 2034 til Norge:

Hvis man ikke sier fra om urett nå fordi man tror at protester gjør at vi ikke får OL fordi det vil provosere IOC, så er det kanskje like godt å holde seg unna?

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: