KOMMENTAR: Skiforbundet har alvorlige problemer

Evalueringsutvalgets rapport om hvordan Skiforbundet har håndtert den såkalte «Bråthen-saken» er nådeløs, men samtidig har den berøringsangst for sentrale spørsmål.

Ofte presenterer du saker som du ønsker å dysse ned på fredag ettermiddag. Hva du tenker på når du presenterer en rapport, som ikke kan ses på som noe annet enn et karakterdrap på enkeltpersoner, på lørdag formiddag, veit jeg sannelig ikke hva du tenker på. Lørdagsunderholdning?

Les rapporten her: Rapport fra et utvalg nedsatt av Norges Skiforbund for å evaluere «hoppsaken»

Offentlig skittentøyvask

Siden konflikten mellom hopplandslagets Clas Brede Bråthen og Skiforbundet ble kjent i media i august i fjor har «Bråthen-saken» tatt mesteparten av tiden til ledelsen i Skiforbundet og kostet rundt tre millioner kroner.

Etter en lang rekke lekkasjer fra interne dokumenter til norske medier, munnhuggeri mellom partenes advokater, sponsorer som har raslet med sablene og en skiledelse som ble drevet fra skanse til skanse, kom partene til enighet om å legge ned stridsøksen 21. oktober i 2021.

Bråthen fikk da tilbud om en fireårskontrakt i en nyopprettet stilling som landslagssjef i hopp.

En snau uke etter forliket vedtok Skistyret å sette ned et evalueringsutvalg som skulle evaluere det de kalte «hoppsaken».

Det var Evalueringsutvalget som presenterte sin 81-siders rapport lørdag 29. januar 2022, like før et hopprenn og bare syv dager før åpningen av OL i Beijing.

Gamle kjente

Utvalget ble ledet av førstestatsadvokat Katharina Rise og funnene de presenterer avdekker store strukturelle problemer og dype personkonflikter i Skiforbundet, men også en amatørmessig behandling av personalsaker og et naivt forhold til media.

Det er ikke første gang Katharina Rise avdekker strukturelle og uforsvarlige forhold i Skiforbundet.

I februar 2017 presenterte hun en nesten 200-siders rapport om astmabruk i langrennsleiren og kom blant annet fram til følgende konklusjoner:

«Det at reseptpliktige legemiddel har vært lett tilgjengelige i smøretraileren er i strid med god medisinsk praksis og gjeldende regelverk for håndtering av legemidler.»

«Flere av utøverne har selv reagert på rutinene omkring inhalasjon, og enkelte har opplevd det som uriktig. Dette gjelder spesielt utøvere som har kommet inn som ny på landslaget.»

«Utvalget legger videre til grunn at det ikke finnes vitenskapelig støtte for at behandling med inhalasjonssteroider (eller noen andre astmamedisiner) forebygger utvikling av astma både hos utøvere med og uten luftveissymptom som hoste og slim.»

Omdømmetaper

Antall anmerkninger Evalueringsutvalgets rapport gir i «Bråthen-saken» er så mange at det blir håpløst å sitere alt her, men rapporten viser både på en direkte og indirekte måte at Skiforbundet har alvorlige problemer og også at de lever på en egen planet.

Da denne saken ble kjent hadde det en god stund vært konflikt mellom Skiforbundets ledelse og Clas Brede Bråthen og jobben til Bråthen som hoppsjef hang i en tynn tråd.

Årsaken til at vi er der vi er i dag skyldes i hovedsak medienes søkelys på denne saken, med TV2 og VG i spissen.

Saken har skapt et stort omdømmeproblem for Skiforbundet og i offentligheten har Bråthen fått mest sympati og det meste skyldtes Skiforbundets elendige mediehåndtering, står det å lese i rapporten. Skiforbundet håndterte saken svært dårlig i media og ble drevet fra skanse til skanse, blant annet ved først å henvise til at dette var en personalsak, for deretter til å uttale seg om Bråthens oppførsel. Sånn taper du mediekampen.

Begge parter skal ifølge rapporten ha brukt medierådgivere i forkant av medieutspill og det er grunn til å anta at rådgiverne til Bråthen skjønte mer av denne saken enn motparten.

Burde vært mer om varslingsrutiner

Det er et påfallende trekk ved rapporten at det nettopp er mediebiten som er det lengste kapittelet (12 sider) og at den største drøftingen dreier seg om mediehåndtering, akkurat som om det er her Skiforbundet har mest å hente. Det er det ikke.

Utvalget anbefaler at Skiforbundet gjør tiltak som bedrer kulturen og lojaliteten til de ansatte, men der mener jeg de bommer på mål.

De kritiserer Clas Brede Bråthen og flere av hans støttespillere for at de brukte media i denne saken, men de greier ikke å koble dette til de strukturelle problemene i Skiforbundet. Hva om media er siste utvei i saker fordi det ikke finnes mekanismer eller strukturer som gjør at man kan varsle saker uten at det blir en personalsak, enten det gjelder personkonflikter eller omdisponering av midler?

Det kan godt hende at Clas Brede Bråthen er røff i kantene og trenger en strekk, men hvis det er tette koblinger mellom generalsekretær og president (som rapporten viser at det er) og organisasjonen er så krøkkete at slike ting ikke kan tas opp på forsvarlig måte er det lett å ty til media.

Kommer det noe godt ut av denne saken får vi i hvert fall et bevis på det.

Flaut om sosiale medier

Men det er ikke bare her det skurrer i rapporten. Jeg mener at mandatet til utvalget forsøker å gi en falsk balanse i denne konflikten, fordi de ved siden av Skistyret, administrativ ledelse og Hoppkomiteen også har mandat til å vurdere oppførselen til de ansatte i hopp (se Bråthen og hans støttespillere).

Det gjør at personalsaker eller interne forhold som går på administrativt ansatte blir sett på på som årsaken til konflikten og ikke som et resultat av noe som i utgangspunktet er galt.

Vurderingene av hvordan ansatte i hoppleiren bruker sosiale medier og deltar i lukkede Facebook-grupper er direkte pinlig og har ingenting å gjøre i en slik rapport.

Fordi det dreier seg om alle menneskers rett til ytringsfrihet, men også fordi det ikke er mulig å vite hvilken side man tar i en konflikt bare man har trykker liker på en Twitter-melding eller blitt med i en Facebook-gruppe.

Burde fokusert mer på økonomi

Hvis utvalget hadde håpet å få mer balanse i regnskapet (bokstavelig talt) burde de brukt mer plass på Skiforbundets økonomistyring og forklart mer detaljert om hvordan økonomien er organisert i Skiforbundet. Dette brukes det kun fire sider på.

Hva realiteten når kvinnehopp fikk kuttet penger midt i koronaperioden og også måtte kutte ned på antall konkurranser?

Hvilke feilgrep gjorde hoppleiren da de inngikk den famøse avtalen med det kinesiske hoppforbundet, et prosjekt de skal ha tapt fem millioner kroner på.

Dette får vi ikke ordentlig svar på.

Hadde utvalget gått mer i dybden på disse spørsmålene tror jeg utvalget kunne fått fram mer balanse og at hoppleiren kanskje hadde gjort det vanskelig for seg selv når det gjaldt den økonomiske situasjonen og det kunne vært godt nok for å vurdere om noen får beholde jobben sin eller ikke.

Samtidig blir det vanskelig å argumentere for at kvinnedelen av hopp skal få mindre penger på grunn av korona og rippe opp i et ormebol av en Kina-avtale som aldri burde funnet sted når du er dømt til å tape i offentligheten fordi du i mange år har håndtert selvpåførte kriser og konflikter. Kanskje er det Evalueringsutvalget har tatt hensyn til?

Trenger forandringer

Ved å presentere denne rapporten på en lørdag formiddag samtidig som vintersport vises på alle skjermer og koronafrustrasjon råder i den norske OL-troppen er vel kanskje et eksempel på at Skiforbundet har en spesiell mediestrategi, slik utvalget har avdekket.

Hvis håpet er at denne saken skal dø ut eller glemmes fordi OL snart står for døren tror jeg også det er en feilslått strategi.

Denne saken viser at det ikke bare må omorganiseringer til i Skiforbundet, men også at det trengs nye koster i Skiforbundet for å få feid bort gammelt tankegods og personalkonflikter.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/