KOMMENTAR: Muhammed Alis tvilsomme OL-boikott

Jeg har sett den åtte timer lange dokumentaren om Muhammed Ali som i disse dager går på NRK. Ken Burns Muhammed Ali er massiv, imponerende og detaljrik og den gir et godt innblikk i Alis kompliserte, men generøse liv.

Samtidig gir den oss et originalt og spennende innblikk i de politiske kampene i USA i Muhammed Alis samtid. Rasekamp. Religionskamp. Stormaktspolitikk. Boksekamp.

Levende beskrivelser

Alle tråder flettes godt inn i hverandre i denne dokumentaren, du lærer noe hele tiden og får nye perspektiver i de fire episodene. Dokumentaren kan fint vises i undervisningen på skolen, kanskje med unntak av søndagsskolen.

Dokumentaren er mesterlig på mange måter og det som slår meg i bakken når jeg lar meg rive med er at jeg hele tiden blir bedt om å ta stilling til om jeg liker Muhammed Ali eller ikke i alle de konfliktene han hele tiden står midt i. Og det skremmende er at jeg tror jeg hadde fulgt den amerikanske mainstreamen når det gjelder holdningene til ham.

Først oppfatter jeg ham som en fargeklatt, morsom poet og et muntrasjonsråd i perioden der han slo igjennom.

Deretter som en rappkjefta, vulgær og usjarmerende type i perioden der han skiftet navn, skjelte ut motstandere på verste vis og ønsket et rasedelt samfunn. Jeg stoler heller ikke på hans argumenter for ikke å la seg innrullere i forsvaret.

Og til slutt sitter jeg der og mener at Muhammed Ali tross alt hadde rett.

Betydningen av OL

Som sagt dokumentaren er mettet med politikk, for ikke si bare politikk. Det er skrevet mye godt om denne dokumentaren, om Ken Burns unike fortellermåte og Muhammed Alis unike posisjon som idrettsutøver og politisk aktivist. Les for eksempel Arnsteins Frilings anmeldelse i VG.

Men det er noen perspektiver og historier som gleppe unna.

Uten at det gjøres et poeng ut av det i dokumentaren så ser vi at OL har hatt stor betydning for Muhammed Ali karriere og alle bokserne han gikk de største kampene mot.

Muhammed Ali gjorde seg først bemerket som bokser for et internasjonalt publikum da han under døpenavnet Cassius Clay vant OL-gull i Roma i 1960.

Senere skulle han gå kamper mot boksere som tok OL-gull: Floyd Petterson (OL-gull i Helsinki i 1952), Joe Frazier (OL-gull i Tokyo i 1964), George Foreman (OL-gull i Mexico i 1968) og Leon Spinks (OL-gull i Montreal i 1976).

For alle disse utøverne startet den amerikanske drømmen med OL-gull og det viser hvor viktig OL kan være for utøvere i USA.

Og for Muhammed Ali sluttes på mange måter ringen med OL da han ble hentet fram fra glemselen, syk og skjelvende, for å tenne den olympiske ild under OL i Atlanta i 1996.

Da fikk alle se at The Greatest ikke var så Great lenger. Dette kommer fint fram i dokumentaren.

Diktatorenes kamp

Men det er et annet aspekt som ikke er med i dokumentaren og det handler også om OL og Alis politiske og religiøse engasjement og som det går an å sette opp mot to vakre og brutale sekvenser i dokumentaren.

Det er to sekvenser i dokumentaren som på mesterlig vis får fram det poetiske med proffboksing og samtidig den uvirkelige brutaliteten når to muskuløse kruttønner gyver løs på hverandre i en ring omgitt av tilskuere i ekstase.

Det er kampene som er kjent som Rumble in the Jungle og Thrilla in Manila.

Rumble in the Jungle foregikk i 1974 i Zaire motGeorge Foreman og var tilrettelagt og betalt av diktatoren Mobuto Sese Seko. Mobutu ville vise for hele verden hvor stor han var med denne kampen. Han var stormannsgal og et brutalt statsoverhode.

Ali vant kampen og den er regnet for en av tidenes største kamper, til Mobutos store glede.

En av tidens beste sportsbøker, Norman Mailers The Fight gir også et godt innblikk i omstendigheten rundt denne kampen og også en fantastisk beskrivelse av selve kampen.

Thrilla in Manila foregikk i 1975 på Filippinene og var en stor sjarmoffensiv fra diktatoren Ferdinand Marcos sin side og som sa rett ut at denne kampen arrangerte han for å vise for hele verden at Filippinene var et stabilt og godt land med ro og orden. Noe det ikke var.

I dag ville vi kalt dette sportsvasking, men i denne sammenhengen var Ali fornøyd med pengene han fikk for kampene, mystikken rundt kampene og det entusiastiske publikummet.

Han hadde heller ingen problemer med å stille opp for Mobutu og Marcos for at de skulle få fine bilder sammen med ham. Dette var butikk.

Fem år etter engasjerte han seg sterkt mot OL i Moskva i 1980. Han ønsket en boikott av lekene. Da var han ikke like glad i totalitære stater.

Alis vrede

Muhammed Ali var svært opprørt over Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Og allerede tre dager før president Jimmy Carter annonserte sin boikottlinje sa Muhammed Ali at han ikke ville sende utøverne fra Muhammed Ali Amateur Sports Club til Moskva.

Alis klubb besto da av 32 boksere og friidrettsutøvere, blant annet hekkeløperen Greg Foster, sprinteren Houston McTear, og to ganger bokseolympier Davey Armstrong. Dette var den aller første organiserte boikotten av lekene i Moskva.

Etter hvert fikk Ali også moralsk støtte av basketballspillerne Julius Erving og Earl Monroe, baseballspillerne Johnny Bench og Tommy John, tennisspilleren Vitas Gerulaitis, og bilraceføreren Janet Guthrie.

Ett av Alis argumenter for boikott var at den sovjetiske invasjonen viste Sovjetunionens vilje til å ta livet av alle verdens religioner. Carter brukte ikke samme argumenter som Ali – for den amerikanske presidenten var det viktig å sikre oljeleveranser til Den persiske gulf – men de fant hverandre likevel i ønsket om boikott.

Carter engasjerer Ali

Da Carter ikke greide å stoppe eller flytte OL i Moskva startet han et omfattende diplomati for å få så mange nasjoner som mulig til å boikotte lekene.

Ali ble plukket ut til å påvirke statsledere i Tanzania, Kenya, Nigeria, Liberia og Senegal. Selv om Ali var verdens mest kjente tungvektsbokser var han sammenlignet med de andre Carter sendte ut (viseutenriksminister Warren Christopher til Europa og Zbigniew Brzezinski til Midtøsten) en politisk lettvekter.

Tanken var at verdens mest kjente amerikaner, med røtter i Afrika, kunne påvirke statslederne i disse landene.

Alle lederne for disse statene var høyt ansette medlemmer av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), og hadde derfor mulighet til å påvirke andre afrikanske ledere, trodde amerikanerne.

I tillegg var langdistanseløperne fra Kenya svært gode. Hvis de trakk seg ville det gi et tydelig signal til andre medaljekandidater om at også de kunne boikotte OL.

Men det skulle vise seg at saken var vanskeligere enn som så.

Ali i tvil

Ali fikk liten tid til å forberede seg på Afrika-turen. I tillegg visste Sovjetunionen om tiltaket og kunne derfor raskt sette inn en motoffensiv. Det gjorde at Ali fikk en dårlig start på OL-diplomatiet sitt.

Før Ali dro til Tanzania var han i India og der ble han oppsøkt av den sovjetiske ambassadøren til India. Ambassadøren fortalte Ali at Sovjetunionen hadde blitt invitert til å invadere Afghanistan og at Sovjetunionen ikke hadde til hensikt å invadere flere land i Gulf-området.

Ali ble også invitert til Afghanistan for å få bekreftet disse påstandene. Møtet med ambassadøren gjorde inntrykk på Ali og på et tidspunkt vurderte han å avlyse hele Afrika-turen. Men han bestemte seg til slutt for å dra.

Ali møter motstand

På første stopp i Tanzania møtte Ali enda flere motforestillinger, og han begynte i det hele tatt å tvile på grunnlaget for boikott. Tanzanias president Julius Nyerere satt spørsmålstegn ved USAs moralske argumenter for å boikotte Moskva-OL når USA samtidig motsatte seg effektive sanksjoner mot Sør-Afrika.

Nyerere ble også provosert over at USA sendte en idrettsutøvere for å overbevise ham og ikke en fremstående diplomat. Han mente dette var å undervurdere presidenten og andre afrikanske politikere.

Tanzanianske journalister fortalte Ali om sovjetisk støtte til afrikansk frigjøringskamp og lurte på hvorfor USA ikke støttet afrikanske nasjoner i 1976 da de ønsket boikott av lekene i Montreal på grunn av IOCs Sør-Afrika-politikk.

Den massive motargumentasjon fikk Ali på defensiven. Han måtte innrømme at han ikke visste om sovjetisk støtte til afrikansk frigjøring, og han sa at han ikke representerte USA, men at han representerte kampen for frihet.

Før han dro til Kenya innrømmet han også at hadde han visst om amerikansk handel med Sør-Afrika ville han ikke ha dratt på Afrika-turen i det hele tatt.

Afrikanske ledere står på sitt

Kenyas president Daniel Arap Moi var med på boikott allerede før Ali ble engasjert. Nigeria var negativ til amerikansk innblanding. Liberias president William Tolbert – som da var president i OAU – var mer imøtekommende. Tolbert støttet Carters boikottaksjon, men ønsket samtidig amerikansk pengestøtte til Liberia.

Selv om Senegals president Leopold Sedar Senghor var motstander av den sovjetiske invasjonen i Afghanistan, var han også motstander av å blande sport og politikk, og derfor mot boikott av lekene.

Ali og Senghor kom godt overens og like før avreise ble det tatt bilder av tungvektsmesteren og presidenten der de leste dikt for hverandre.

Illusjonsløs

Da Ali kom hjem til USA snakket han mer om amerikansk støtte til Afrika enn om boikott av lekene, selv om han fortsatt støttet boikott. Ingen av de afrikanske landene ble overbevist av Ali.

Enten hadde de tatt standpunkt til boikott før han kom og/eller de motsatte seg presset.

Tanzania, Nigeria og Senegal sendte utøvere til Moskva. Kenya lot utøverne bli hjemme. Liberia endret fra boikott til ikke boikott etter at president William Tolbert ble skutt og drept.

Liberia sendte utøvere til Moskva, men de deltok ikke.

Det er riktig å si at Muhammed Ali kom hjem desillusjonert både fordi han ikke nådde igjennom hos de afrikanske lederne og fordi han ikke ble behandlet slik han hadde trodd.

Svekket stolthet – og dårlig økonomi – gjorde at han senere på året valgte å utfordre Larry Holmes til tungvektskamp. Ali tapte på teknisk knock out i 11. runde.

Jeg tviler på om Ken Burns’ Muhammed Ali hadde blitt mye bedre av å ha med denne historien. Men denne historien fyller inn et bilde av Muhammed Ali som en sammensatt person og viser at OL alltid dreier seg om politikk for amerikanere.

I dette tilfellet som en åpning for et bedre liv og deretter som en arena der man kjemper større kamper. Og til sist at politiker ofte feilberegner potensialet til idrettsutøvere. Både på godt og vondt.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

Illustrasjonsfoto: Muhammed Ali med OL-gull i Roma i 1960. Polish Press Agency (PAP)/Wikimedia Commons