KOMMENTAR: To forskjellige historier om den olympiske drømmen

Det er store kontraster mellom NRK Brennpunkt-dokumentaren Alt for Kina og NRK-dokumentaren The Olympic Draum. Begge handler om utøvere som forbereder seg til OL, og de kan lære oss mye om hvor viktig idrett er og hva som kreves for å komme seg til OL.

I Alt for Kina: Skiavtalen følger vi de to utøverne Dinigeer Yilamujiang og Bayani Jialin og deres norske trener Kristian Bjune Sveen som har funnet sammen takket være den omstridte idrettsavtalen mellom Norge og Kina.

Avtalen skal bidra til at kinesiske utøvere klatrer oppover på resultatlistene i sitt eget OL. Om det ikke skjer får det store konsekvenser.

Sveen har bodd ett år i Xinjiang for å trene løpere til det kinesiske landslaget og det er hans bilder vi får se fra den lukkete provinsen. I Xinjiang bor det ca. åtte millioner uigurer og i forkant av OL er det avdekket at en million av den muslimske minoriteten er internert i konsentrasjonsleirer.

Bayani Jialin er kasakh og Dinigeer Yilamujiang er uigur og på spørsmål om han har tenkt over uigurenes skjebne i Xinjiang, sier Sveen at han har tenkt over det, men i sitt svar er han uklar om hva han egentlig mener.

Han tør neppe si hva han egentlig tenker, og måten han utrykker seg på gir inntrykk av at han for alt i verden ikke ønsker bråk med kinesiske myndigheter.

Og det ser ut som Sveen har holdt tunga rett i munnen for Dinigeer Yilamujiang var en av dem som tente den olympiske ilden på åpningsseremonien i OL i Beijing 4. februar.

Kommentaren fortsetter under Twitter-meldingen.

Diniger Yiljamujiang var en av to som tente den olympiske ild under åpningsseremonien i Beijing.

Mange mente dette var et utspekulert trekk fra kinesiske myndigheter for å kontre alle dem som hevder at uigurene blir behandlet dårlig i Kina.

Det er umulig å vite hva Dinigeer Yilamujiang egentlig tenker om å være langrennsløper og hvordan hun følte det da hun tente den olympiske ild.

Vi har heller ikke fått noen reaksjoner fra henne eller Det kinesiske skiforbundet om hva de mener om hennes 43. plass på skiatlonen, distansen Therese Johaug vant og som gjorde at hun tok sitt første individuelle OL-gull.

Dinigeer Yilamujiang og alle andre vinterutøvere i Kina er plukket ut fra barnsben av og jeg tror få eller ingen av dem har startet med sin idrett fordi de brenner for vinteridrett eller fordi det er et tilbud i nærmiljøet som gjorde at de startet med akkurat den aktiviteten.

All idrett i Kina foregår på statens premisser og frivillighet er et fremmedord.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Dinigeer Yilamujiang og Bayani Jialin forbereder seg til konkurranse.

The Olympic Draum

Det står i sterk kontrast til det miljøet vi blir kjent med i dokumentar-serien The Olympic Draum. Den handler om det britiske langrennslaget, som består av tre utøvere (Andrew Musgrave, Andrew Young og James Clugnet).

I tillegg blir vi godt kjent med en ung østerriksk langrennsløper (Mika Vermeulen), en tsjekkisk langrennsløper som er kjæreste med en av de britiske utøverne (Katarina Janatova) og de to norske trenere (Hans Kristian Stadheim og Jostein Vinjerui).

Som de kinesiske utøverne forbereder de britiske utøverne seg til OL i Beijing, men utgangspunktet deres er et helt annet enn de kinesiske utøverne.

De to eldste (Andrew Musgrave og Andrew Young) hadde et brennende ønske da de var unge til å satse på langrenn, en idrett som er mindre i Storbritannia enn cricket er i Norge. De dro derfor til Norge for å bli gode til å gå på ski. Drømmen var å delta i OL.

Tredjemann og yngst av de tre (James Clugnet) har skierfaring fra de franske alpene og har fått et løft av de norske trenerne.

I motsetning til i Brennpunkt-dokumentaren kommer vi tett på de britiske utøverne og vi møter et miljø der meldingene sitter løst og spydighetene og morsomhetene hagler mellom veggene. Og vi får møte et lite team som sliter med små ressurser og må ta mange beslutninger på sparket.

Samtidig får vi se en dedikert gjeng som virkelig brenner for idretten sin og som ønsker å se hvor langt de kan nå og kanskje bli historiske med en britisk medalje i langrenn.

Kommentaren fortsetter under bildet.

Den britiske troppen på treningsleir i italienske Livigno. Skjermdump: The Olympic Draum.

Det vi får et innblikk i i disse dokumentarene er hvor mye OL betyr for at de skal få videre finansiering, sponsorer og at forbundet i det hele tatt skal satse på akkurat denne idretten. Dette står i sterk kontrast til Norge der langrenn fint hadde overlevd og utøvere kunne levd av sin idrett uten OL.

De britiske utøverne kjemper om heder og ære, de kinesiske utøverne kjemper for sitt eget og familiens liv.

De to norske trenerne, i tillegg til det lille støtteapparatet (en ernæringskonsulent, en skismører og en kokk) frykter også for sine jobber, slik de fleste andre trenere gjør.

Ingen av de britiske langrennsløperne får noen gang tenne den olympiske ild og skulle Musgrave, som sannsynligvis er inne i sitt siste OL (han har deltatt i OL tre ganger før) ikke klatre opp på pallen, kan han være fornøyd med at han prøvde og ga alt og trekke seg tilbake til en jobb som ingeniør i Trondheim. Alle de andre har også en trygg tilværelse å gå tilbake til, skulle de mislykkes i skisporet.

Begge dokumentarene viser hvor viktig OL er for mange utøvere og de får oss til å se at utgangspunktet for å drive idrett og gleden av å utøve sin idrett er forskjellig avhengig av hvor du kommer fra.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/