KOMMENTAR: Norske medier har bidratt til sportsvasking med gullskrift

Måten pressen har håndtert OL i Beijing på bør ettergås i sømmene. Dette har vært leker der det kinesiske kommunistpartiet og IOC har vunnet propagandakrigen og ytringsfriheten er kneblet. Det bør få konsekvenser.

Det er noe ærlig, men samtidig skremmende over VGs Leif Welhavens avslutningskommentar fra OL i Beijing.

Under overskriften «Slik endte OL: Sportsvasking med gullskrift» tar han for seg mye av det som har vært galt med disse lekene, og avslutter med disse ordene:

«PS! Jeg skal innrømme at det kanskje ikke er helt tilfeldig at disse ordene skrives når jeg nettopp er på europeisk jord igjen. Og om ordene om OL skal avsluttes med en liten selverkjennelse, så er kanskje akkurat det litt feigt …»

Kommentaren fortsetter under bildet.

Hvilke konsekvenser en slik selverkjennelse får for VGs kommentator, VG eller norsk presse som sådan når de har landet på europeisk ord blir spennende å følge med på.

Hva blir konsekvensene?

Stadig flere idrettsutøvere har åpnet opp om hva de syns om lekene i Beijing, etter at de kom hjem. Den svenske skøyteløperen Niels van der Poel er en av dem som har gått lengst.

Han ville ikke si noe før han dro til Beijing, med begrunnelsen at han ønsket å «leve et langt liv», men da han kom hjem var han ikke nådig. Da sa han blant annet:

«Jeg synes det er ekstremt uansvarlig å gi det til et land som så tydelig krenker menneskerettighetene som Kinas regime gjør».

Vi kan gjerne kritisere utøvere for ikke å ta et tydelig standpunkt i politiske saker, men samtidig er det greit å huske på at jobben deres er å konkurrere, ikke påpeke eller avdekke menneskerettighetsbrudd eller sportsvasking. Gjør de det bør deres sikkerhet og framtidig karriere sikres, ikke settes på spill.

Pressen derimot skal ikke delta i OL elle andre mesterskap, men de skal dokumentere og avdekke, og da bør man i hvert fall gå foran som et godt eksempel før man kritiserer andres unnfallenhet.

Tydelig bilde

Selv om det sporadisk har kommet kritiske kommentarer og redaksjonelle artikler om Kinas mange brudd på menneskerettigheter (stort sett fra dem som er trygt plassert i Norge), har norske medier – i likhet med medier over hele verden – presentert gladhistoriene, gullene og dramatikken og på den måten bidratt til sportsvasking med gullskrift.

VG har til og med innrømmet at de har trykket annonsørinnhold som er kinesisk sportsvasking, men at avisas liberale holdning gjør at de også tillater diktatur som bedriver etnisk rensning å vise fram sine vakre skianlegg.

Les mer her:

Aftenpostens kommentator Daniel Røed-Johansen er et av få hederlige unntak, som fra tilskuerplass i Zhangjakou har kommet med skarpe og kritiske analyser av Kinas brutale regime og av medienes unnfallenhet.

Det blir spennende å se om Aftenpostens mann merker ettervirkningene av dette på en annen måte enn dem som først letter på trykkokeren når de trygt er hjemme.

Sier stopp

Den svenske Aftonbladet-kommentatoren Johanna Frändén publiserte «Vi är en bricka i ett spel som Putin vann» nesten samtidig som VGs kommentator innrømmet sin egen feighet. Hun har en helt annen innfallsvinkel til det vi har vært vitne til i Kina og andre steder.

I kommentaren tar hun et oppgjør med svenske medier og seg selv og skriver at hun ikke reiser til VM i Qatar i år fordi hun ikke på den ene siden ønsker å være kritisk til VM i ørkenstaten og på den andre siden reise dit og bidra til at myndighetene i Qatar oppnår det de vil, nemlig positiv omtale.

Frändén kaller perioden fra fotball-VM i 2018 og til i dag for en «historisk trestegsrakett» der totalitære regimer (Russland, Kina og Qatar) suger til seg all oppmerksomhet og får mediene til å logre med halen.

Det store spørsmålet hun stiller er hvordan man som idrettselsker, utøver og representant for media skal forholde seg til dette? Henne svar er at hun nå ønsker å holde seg unna.

Dyster rapport

Rett i etterkant av lekene i Beijing publiserte Utenrikskorrespondentklubben i Kina (FCCC) sin foreløpige rapport fra lekene i Beijing og det er rystende lesning.

På den ene siden sier de at uavhengig og kritisk rapportering nesten har vært fraværende og når det er gjort forsøk på kritikk eller kritiske vinklinger så har det blitt slått hardt ned på.

Ett eksempel er at en journalist ble forhindret fra å snakke med en utøver fra Hong Kong i den såkalte mixed zone, et område det kun er IOC-regler som gjelder.

Andre eksempler er at journalister ble fotfulgt utenfor OL-anleggene og avbrutt hver gang myndighetene trodde de kritiserte Kina eller når mediene ville snakke med vanlige kinesere på gaten. Mange journalister ble også fortalt at alt de skulle gjøre måtte forhåndsgodkjennes.

I tillegg til dette har mange journalister som har vært kritiske til lekene – i og utenfor Kina – blitt trakassert på sosiale medier av falske kontoer med bånd til det kinesiske regimet. Trakasseringen har i flere tilfeller blitt videredelt av statlige kinesiske medier og diplomater.

Hvis man ikke kan stoppe denne formen for knebling av ytringsfriheten og det eneste man oppnår med å reise til et diktatur eller dekke et mesterskap der er å bidra til å sportsvaske med gullskrift, så lurer jeg på hvor grensen går?

Bør pressen ta større sjanser eller bør den helt bli borte fra slike arrangementer for å gi det minst mulig oppmerksomhet? Eller begge deler? Slik situasjonen er nå snakker norsk og andre lands presse med to tunger.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/