KOMMENTAR: Hvorfor bare Abramovitsj og Chelsea?

Krigen i Ukraina har isolert Russland fra internasjonal idrett som deltager, sponsor og arrangør. Det har ført til et vakuum i internasjonal idrett og det store spørsmålet nå er hva vi fyller dette vakuumet med?

Får vi et oppgjør med autoritære staters utnyttelse av idretten til det som i moderne språkbruk har fått navnet sportsvasking eller fylles det opp av nye og kanskje mer autoritære stater som ønsker å utnytte idretten for å fremme seg selv og polere sitt eget ytre?

Veiskille?

Skjer det første er det håp om at idretten kan komme seg til hektene igjen og kanskje bli mer demokratisk og åpen. Skjer det siste går idretten mot en brutal død.

Hvis vi ønsker at idretten skal komme seg til hektene igjen og ikke bli et redskap for politikere og statsledere som ønsker å ha et leketøy og ønsker at idretten kun skal bli et underholdningsprodukt er det sentrale spørsmålet hvem som skal ta dette oppgjøret.

Debatten om sportsvasking har foregått en god stund og det meste har handlet om Qatar, men selv om debatten den siste tiden har vært intens, har den verken ført til den store bevegelsen i opinionen eller hos norske og internasjonale idrettsorganisasjoner.

Boikott eller utestengelse har vært uaktuelt, man har fremmet dialog og man har håpet på det beste.

Utestengelsen av Russland har endret dramatisk på dette tankesettet og de strenge sanksjonene av Russland har vist at idretten tross alt har en smertegrense.

Det blir spennende å se om grensen kun går ved Russland eller om vi nå ser starten på en prinsipiell tenkning i idretten som også fører til at andre land, ledere, lag og utøvere blir utestengt basert på handlinger som er uakseptable.

Skal vi få bukt med misbruket av idretten og kunne bruke idretten som et virkemiddel overfor regimer som tror de kan skalte og valte med idretten som de vil er det mange som må gå i seg selv og tenke over hva de faktisk er med på.

Ser vi en endring i Premier League?

Den mest interessante utviklingen de siste ukene ser vi i Premier League etter at britiske myndigheter beslagla alt av Roman Abramovitsj’ eiendeler, deriblant fotballklubben Chelsea.

I tillegg har Premier League besluttet at Abramovitsj’ ikke lenger får lov til å være direktør i Chelsea. Alt dette på grunn av Abramovitsj’ nære bånd til Vladimir Putin.

Abramovitsj er som de fleste andre rike klubbeiere fåmælte og det har ført til at det er trenerne til klubber som er eid av disse rikingene med tvilsom bakgrunn som må svare på spørsmål. Men de sier ikke mye, og de vrir seg unna de vanskelige spørsmålene.

Chelsea-trener Thomas Tuchel ble hissig på en pressekonferanse da han fikk spørsmål om Abramovitsj og Putin og snappet til journalisten at han ikke var en politiker, så de måtte slutte å spørre ham!

Frank Lampard har en fortid som spiller i Chelsea og er nå trener for Everton, som akkurat har brutt alle forbindelsene til den russiske oligarken Alisjer Usmanov fordi han har tette bånd til Vladimir Putin. Usmanov hadde eierinteresser i treningsfeltet til Everton, eide tre av sponsorene og har vært sentral i byggingen av nytt stadion.

Da Lampard fikk spørsmål om sitt forhold til Abramovitsj og Usmanov, sa han bare at han var takknemlig for tiden han hadde i tiden under Abramovitsj i Chelsea og at situasjonen med Usmanov nå ikke preger ham. Hans fokus er det som foregår på banen, som han sa.

Oppmerksomheten rundt Newcastle-trener Eddie Howe har også tiltatt i styrke de siste ukene.

I fjor kjøpte det saudiske oljefondet, som i realiteten er den saudiske staten, Newcastle til tross for at Saudi-Arabia er sentral i krigen i Jemen, bryter det som er av menneskerettigheter og har prøvd å stjele fotball-VM fra Qatar. Dette uten at britiske myndigheter grep inn eller at salget ble stanset av Premier League.

Lørdag 12. mars henrettet Saudi-Arabia 81 personer og på spørsmål om hva han mener om at Saudi-Arabia praktiserer straff på denne måten, svarte Newcastle-manager Eddie Howe at han ikke er spesialist på området og at han konsentrerer seg om fotball.

Tidligere har Manchester City-trener Pep Guardiola blitt konfrontert med hva han mener om eierne av klubben han trener. Klubben er i realiteten kontrollert av kongefamilien i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. De forente arabiske emirater er heller ikke kjent for god standard på menneskerettighetene og står blant annet i ledtog med Saudi-Arabia i Jemen.

Guardiola har ofte snakket ut om og protestert mot vilkårlig fengsling av katalanske opposisjonelle i Spania, men har ikke ønsket å kommentere menneskerettighetsbruddene i De forente arabiske emirater eller deres krigføring i Jemen, for å nevne noe.

Hva om alle klubbeiere måtte forholde seg til de samme standardene? Og hva om vi krevde av managerne at de valgte arbeidsgivere som ikke har blod på hendene?

Utøvernes ansvar

Men det stopper ikke med klubbeiere og managere.

Hva med utøverne?

Bare dagen etter nyheten om at Saudi-Arabia hadde henrettet 81 mennesker på én dag reiste elleve svenske kvinnelige golfspillere til Saudi-Arabia på Europaturen som spilles på King Abdullah Economic City.

Anna Nordqvist er en av disse spillerne og hun er også ambassadør for oljeselskapet Saudi Aramcos som sponser touren.

Hun nekter å svare på spørsmål om menneskerettighetsbrudd i Saudi-Arabia og sier at hun nyter å spille alle turneringene til Aramcos, og at:

– Jeg velger å ikke kommentere andres problemstillinger, situasjoner eller kommentarer.

Men vi trenger ikke reise til Sverige for å finne utøvere som lar seg utnytte av Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain, Russland eller andre tvilsomme stater.

Golfspilleren Viktor Hovland har gladelig tatt en omvei til Saudi-Arabia og profilert Saudi Golf for å tjene noen ekstra kroner, sykkelrytteren Aleksander Kristoff har i mange år syklet for et lag sponset av myndighetene i De forente arabiske emirater, OL-gullvinneren i triatlon Kristian Blummenfelt har en egen avtale med et lag i Bahrain med tettet bånd til kongefamilien der og Ole Einar Bjørndalen har i flere år hyllet Vladimir Putin som en stor idrettsleder.

Gjennomgangstonen er at de skiller sport og politikk og at de kun tenker på å prestere. Vet de egentlig hva de gjør og er med på? Kommer vi til å se at slike avtaler forsvinner eller tiltar de i årene som kommer?

Supporternes funksjon

Og så har vi supporterne som egentlig er de brutale eiernes viktigste støttespillere og som i realiteten er sportsvaskernes PR-agenter fordi de opererer som massen som går til motangrep mot dem som kritiserer klubben. Det er lett å stoppe med kritikk når hordene angriper deg.

Saudisk flagg på tribunen i Newcastle og russiske bjørneluer i London er også godt TV og som de fleste TV-kanaler og mediehus portretterer som noe komisk eller kuriøst. Men det er blodig alvor.

TV2-personligheten Fin Gnatt tok et oppgjør med seg selv og Newcastle i en debattartikkel på idrettspolitikk.no i fjor. Han ønsker ikke lenger å følge et lag som eies av noen med blod på hendene. Hvor mange følger etter eller hvor mange supportere er villig til å kjempe for at brutale eiere blir fjernet?

Og til slutt: Hva med dem som eier medierettighetene? Har de noe ansvar? Det er dem som bidrar til at klubbene og sponsorene eid av de brutale eierne får mest mulig eksponering og samtidig er de i svært liten grad interessert i å problematisere de negative sidene ved disse klubbene og eierne. De har tross alt et produkt å selge.

Hvor går grensen?

Whataboutisme eller relativisering har blitt en stor øvelse når vi snakker om sportsvasking. Veldig ofte unnskylder vi oss med at vi ikke kan gjør noe eller at det er vits i å gjøre noe, fordi det er like ille andre steder og det går ikke an å gjøre noe med alt hele tiden.

Men det er ikke relativisering å være prinsipiell og gjøre noe med situasjonen du selv står oppi og la andre som står oppi andre situasjoner ta kampen der de er.

Det betyr at dem som kan gjøre noe med Chelsea og Abramovitsj tar seg av den saken, mens alle andre kan kjempe der de har en eller annen form for innflytelse.

Illustrasjonsfoto: Roman Abramovitsj på Chelsea-kamp: Foto: John Dobson/Wikimedia Commons

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/