KOMMENTAR: Ny serieordning i kvinnefotballen legger opp til manipulering

Jeg har nå lest gjennom det nye serieoppsettet til Toppserien og 1. divisjon for kvinner 20-30 ganger og jeg begynner nå å forstå hvordan de to seriene, som etter hvert blir tre, avvikles. Det er en god klisjé at fotballen er så populær på verdensbasis fordi den er enkel å forstå.

Hadde fotballen blitt etablert på måten norsk kvinnefotball skal avvikle seriespillet sitt denne sesongen så hadde fotball forblitt en marginal idrett.

At opplegget er vanskelig å skjønne kan skyldes at jeg er tungnem, men jeg skjønner såpass at dette opplegget legger opp til manipulasjon på mange nivåer og til utslag som jeg nekter å tro er intensjonen til Toppfotball Kvinner.

Omleggingen ble vedtatt i 2019, men er utsatt to sesonger på grunn av korona. Et paradoks i denne sammenheng er at kvinnefotballen sjelden har vært så spennende som de to siste sesongene, uten denne ordningen.

Forsøk på å forklare det nye seriesystemet

Slik jeg forstår omleggingen skal den blant annet bidra til at de beste lagene får best mulig matching og derfor skal øke sjansene sine til å hevde seg i Europa-cupene, først og fremst Champions League.

Dette gjøres blant annet ved å redusere antall lag i de to øverste divisjonene til ti lag og ved å innføre sluttspill på begge nivåer.

Først skal begge divisjonene spille dobbel serierunde, det vil se 18 kamper, og etter det starter sluttspillet.

Deretter spiller de fire beste lagene i Toppserien en egen dobbelserie (seks kamper) som kalles Toppserien Topp 4. Poengene nulles ut og vinneren av Toppserien går inn i sluttspillet med seks poeng, andreplassen fire poeng, tredjeplassen to poeng og fjerdeplassen null poeng.

De resterende lagene i Toppserien spiller mot de to beste lagene i 1. divisjon om Toppserien-spill neste sesong. Her starter alle lagene på null poeng.

Sluttspillet her foregår i en enkel serie der de lagene trekker tre borte- og hjemmekamper hver. De fem beste lagene spiller Toppserien neste år. Sjetteplassen skal spille dobbel kvalifisering mot førsteplassen i 1. divisjon.

I sluttspillet i 1. divisjon spiller de også enkel serie med tre borte- og hjemmekamper, men forskjellen her er at lagene tar med seg alle poengene inn i sluttspillet.

Etter endt sluttspill skal vinneren av 1. divisjon spille dobbel kvalifisering mot sjetteplassen i Toppserien. Vinneren spiller i Toppserien påfølgende sesong, taperen spiller i 1. divisjon.

Her har jeg utelatt mange detaljer, allikevel er det ganske komplisert og uoversiktlig. Men for dem som setter seg godt inn i dette – for eksempel spillere, trenere eller ledere i disse klubbene – er det store muligheter for å manipulere kamputfall og kamputbytte.

Det kan både føre til at de såkalt «beste» lagene møter langt mindre motstand og at laget som kom på 10. plass i 1. divisjon kan spille Toppserien året etter på bekostning av laget som kom på 5. plass i grunnspillet i Toppserien.

Her er en oversikt over antall mer eller mindre utilsiktede utfall av den nye serieordningen i Toppserien og 1. divisjon.

Seks ting som kan gå galt

  • Umotiverte lag en halv sesong. Allerede etter 6-8 serierunder kan det utkrystallisere seg et kobbel på fire lag som seiler i fra de andre lagene. Da er det 10-12 kamper igjen av grunnspillet og de andre seks lagene kan begynne å fokusere på det som skjer etter sommeren og mindre på det som skjer der og da. Det betyr at de «beste» lagene kan møte umotiverte lag eller lag som tester ut juniorspillere resten av sesongen og på den måten gi dem minimal mostand og dermed null kamputbytte. I verste fall kan du få lag som ikke bryr seg om de første 18 kampene i det hele tatt fordi de kun ønsker å fokusere på å holde seg i Toppserien gjennom sluttspillet på høsten.
  • Unnskydning for å kutte kostnader. Ordningen legger også til rette for klubber som kynisk ønsker å spare mest mulig penger. Ved å spille på sparebluss i atten kamper, kan man heller sett inn en innsats på høsten og hanke inn noen nye spillere som skal sikre dem plassen i divisjonen. Det sparer kanskje klubbene for lønnsutgifter i en halv sesong, men det kan også skape uro i et klubbmiljø som baserer seg på leiesoldater, kun med tanke på kortsiktig gevinst.
  • Spillerflukt til Topp 4. I forlengelsen av dette kan denne måten å tenke på føre til at de få profilerte spillerne på lagene som kun bruker de 18 kampene som forberedelse til sluttspillet ønsker seg bort. Hvor attraktivt er det for dem å spille en halv sesong uten tellende kamper? Hvis de også har ambisjoner om å spille i Europa vil de bli et lett bytte for de fire øverste lagene. Det kan styrke de fire beste lagenes sjanse i Europa, men det kan bidra til å utarme de andre lagene i serien.
  • Topplag eksperimenterer midt i sesongen. Det paradoksale er at den samme logikken kan brukes blant de fire lagene som eventuelt skiller seg tidlig ut. Siden du ikke får med deg poengene fra grunnspillet inn i Topp 4 kan et eller to lag som ligger et stykke unna de to på topp også begynne å spare spillere og teste ut unge spillere fordi poengforskjellen blir langt mindre når du kommer inn i sluttspillet.
  • Snur tabellen på hodet. Slik oppsettet er nå kan det teoretisk skje at 10. plass i 1. divisjon kan spille Toppserien året etter på bekostning av laget som kom på 5. plass i grunnspillet i Toppserien.
  • Øker sjansen for kampfiksing. Den beste måten å hindre kampfiksing på er at flest mulig kamper i en sesong er så viktig som mulig. Hvis en eller flere lag har 18 uinteressante kamper før moroa begynner er faren for at vi kan oppleve kampfiksing større enn noen gang før.

Kvinnefotball blir i stadig større grad en del av spilleporteføljen til spillselskaper og det går an å tippe på stadig flere objekter i kvinnekampene. Hvis det ikke er så farlig å tape en kamp eller gjøre bevisste feil på banen fordi det ikke har noe å si for utfallet av sesongen er sjansen for at unge naive spillere eller eldre spillere som ønsker å tjene en ekstra slant før de legger opp tar imot penger for å gjøre noe de ellers ikke ville gjort større.

Kvaliteten på spillet og spenningen i kampene avgjør hvor mange som ønsker å se på kampene, både på TV og på stadion. Hvis den første delen av sesongen ligner på et eksperiment og få ser poenget i å se disse kampene kan vi risikere at det bare blir interesse for de siste kampene i sesongen og bare for noen av lagene.

Er målet om Europa så viktig at vi kan risikere alt dette? Og kanskje like viktig. Hadde herrene gått med på et sånt opplegg?

Illustrasjonsbilde: Oppstilling før første seriekamp i Toppserien 2022 mellom RBK og Avaldsnes.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/