Når migrantarbeiderne i Qatar forteller sannheten

I ørkenen nord for Doha/Oslo (Idrettspolitikk.no/Fotball.TV): Vi har kjørt i snart en time på motorvei ut av Doha og et par kilometer på en mer ruglete sidevei. Den milde kvinnestemmen på GPSen til taxisjåføren vår Andrew fra Uganda har flere ganger advart om at vi er langt over fartsgrensen.

Vi tar av fra den asfalterte veien og kjører gjennom sandføyka ned mot en klynge med lave tre-fire etasjers murhus og når vi kjører sakte gjennom bebyggelsen for å få et lite overblikk møter vi små flokker med menn som har pyntet seg og bærer hvert sitt bønneteppe.

– De er på vei til moskeen, sier Andrew.

Vi ber ham stille seg i skyggen og vente på oss til vi er ferdig med det vi er her for å gjøre.

– No problem, sier han.

Midt i migrantarbeidernes fredagsbønn

No problem er det vanligste uttrykket til dem som hjelper oss her på turen i Qatar. Hotellarbeidere, taxisjåfører, restaurantarbeidere og sikkerhetsvakter sier No Problem hver gang vi ber dem om noe. Det er ikke alltid at det stemmer.

Vi er i en av de mye omtalte migrantarbeidsleirene utenfor Doha, eller rettere sagt tre klynger av migrantarbeidsleirer, og det er snart dags for fredagsbønnen.

Det er varmt, over 35 varmegrader, det ligger søppel overalt og rundt oss er det mange uferdige hus og byggearbeider.

Vi har fått beskjed om ikke å skille oss ut med store kameraer og heller ikke ta bilder av ansiktene til dem som bor der uten tillatelse.

Det er vanskelig ikke å skille seg ut der vi kommer ut av en turkis taxi iført vestlige klær, bærende på sekk og med dårlig skjulte ambisjoner om å filme, ta bilder og komme i snakk med folk.

Taxisjåføren Andrew kom til Qatar fra Uganda for fire år siden via mellommenn og vi har en avtale om at han skal hjelpe oss hvis det skjer noe.

På vei ut av taxien og vandrende på den nylagte asfalten i denne spesielle landsbyen møter vi bare smil og tommel opp hos de fleste vi ser. Om det er glede over å se oss eller glede over et lite avbrekk i en arbeidsuke som ofte har 12-15 arbeidstimer i stekende sol vet vi ikke.

Senere skal det vise seg at tommel opp er det sikreste kommunikasjonsverktøyet, siden svært få snakker engelsk.

Vi spør de vi møter hvor de kommer ifra og de svarer Nepal, Bangladesh eller India og vi svarer Norge når de spør.

– Jeg er hindu!

Mens jeg står og filmer en gruppe menn som utfører sine bønneritualer bak en bygning – enten fordi de vil stå i skyggen eller fordi det ikke er plass i veikrysset foran den lille moskeen – prikker en liten kar meg på skulderen. Jeg tror et øyeblikk at han skal ta fra meg mobilen min.

– Jeg er hindu, sier han.

– Jeg driver ikke med sånt, sier han og peker på mennene som står og ber.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fredagsbønn bak et hus i migrantarbeidsleiren utenfor Doha. Foto: Andreas Selliaas.

Vi følger etter ham inn i et uferdig murhus og blir møtt av en annen person som viser meg med pekefingeren at han vil at jeg skal komme bort til ham og så peker han videre inn i et annet rom.

Jeg går nølende inn i rommet han peker mot og på utsiden av det som kunne vært et vindu står det en mann med en stor bunke pengesedler i hånda.

Jeg spør hva som skjer, men de skjønner ikke hva vi sier og vi har vanskeligheter med å tyde dem.

Når vi kikker oss litt rundt i de mørke rommene og i trappeoppgangen rett ved siden av går det opp for oss at dette må være stedet der det omsettes dårlig brennevin.

En av dem som har benyttet de andres bønnestund til å forsyne seg av varene følger oss ut og prøver å si oss noe. Det er ikke språkproblemer som gjør at vi ikke skjønner hva han sier.

Utenfor noen av bygningene henger det klær til tørk eller lufting og noen står og selger meloner til dem som er på vei hjem fra fredagsbønnen.

De fleste er vennlige mot oss, men det er vanskelig å få noe ut av dem og dem vi spør på gata vil ikke bli tatt bilde av eller bli filmet.

Vi sniker oss rundt og går inn i noen av husene og kikker inn i soverom, oppholdsrom og vakserom. Noen bor i køyesenger og noen bor på madrasser på gulvet.

Det er ingen som velger å bo her, hvis de ikke må.

– Jeg kan følge dere rundt, sier Abdullah motvillig.

Han er en av dem som kan godt engelsk og han viser oss rundt i huset der han hører til.

Så vidt vi kan se er det det fineste huset på hele området, både utvendig og innvendig.

– Jeg har vært her i seks år sier han og har blant annet jobbet for Qatar Airways.

Sikkerhetsvakten Abdullah

Abdullah er sikkerhetsvakt og så vidt vi skjønner er han leder for sikkerhetsvaktene som bor i denne leiren. Han er fra Bangladesh og sier at forholdene har blitt bedre de siste årene og at det er bedre her enn hjemme i Bangladesh.

– Nå er lønna på over 2000 rijaler i måneden, sier han.

Det er i overkant av 4500 norske kroner i måneden.

Når vi spør ham om han har jobbet på noen av VM-anleggene, sier han nei.

– De som jobber på VM-anleggene har det bedre enn oss, sier han.

– Det jeg forteller dere er sannheten.

Det bor flere tusen i denne leiren, bare menn og de jobber seks dager i uken og skal etter regelverket har fri på fredager.

Vi kan høre at airconditionen surre i noen av husene. Det er et framskritt sammenlignet med de rapporter vi fikk fra slike leire for noen år siden.

Og i motsetning til migrantarbeidsleirene der VM-arbeiderne bor er ikke denne leiren omkranset av piggtråd og vakter.

Selv om vi møter smilende mennesker og migrantarbeidere som har bodd her i over 15 år så gjør synet av forholdene i denne leiren oss uvel.

Hotellene som FIFA-toppene bor på i forbindelse med FIFA-kongressen som vi er her for bader i luksus, FIFA-presidenten bor på statens regning i Qatar og hever en årslønn på 50 millioner kroner.

Av FIFA og av VM-organisasjonen i Qatar er vi blitt fortalt at alt går så mye bedre med migrantarbeideren og deres levekår.

Men det er stusselige levekår vi opplever i denne forsøplede, steinhuslandsbyen utenfor Doha. Og det verste av alt, det er arbeideren i denne og andre leirer som har bygd luksusen som FIFA-bossene mesker seg i.

Vi får vite at de som bor der får lønna i tide og at de også får tilskudd til husleie, men at de må kjøpe sin egen mat.

Samtidig fornemmer vi at de ikke forteller oss alt de føler og vet. Tommel opp og No Problem skjuler noe. Kritiserer de sine egne boforhold i leiren eller kritiserer de myndighetene i Qatar kan de bli sendt hjem, uten å få utbetalt lønnen de har til gode. Det er ikke ytringsfrihet i Qatar.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Klesvasken henger ute under fredagsbønnen. Video: Andreas Selliaas.

Ny dyster Amnesty-rapport

En knapp uke etter besøket vårt i denne leiren kommer Amnesty International med en rapport som bekrefter at alt ikke er som det skal, heller ikke for sikkerhetsfolk som Abdullah, som er på toppen av pyramiden i denne leiren.

Amnesty International har helt siden Qatar fikk VM i 2010 beskrevet menneskerettighetssituasjonen i Qatar og denne uken kom rapporten «They think that we’re machines», som nettopp tar for seg situasjonen til sikkerhetsvakter.

Det er dyster lesning og gir oss følelsen av at noen har holdt tilbake informasjon for oss da vi var i leiren utenfor Doha. Og vi får nok en gang avslørt at det som kommer fra FIFA og Qatars VM-komité om forbedringer hos migrantarbeiderne ikke holder vann.

I perioden april 2021 og februar 2022 har Amnesty snakket med 59 sikkerhetsvakter i åtte sikkerhetsfirmaer. De har gjort dybdeintervjuer med 34 av dem.

Det jobber titusenvis av sikkerhetsvakter i Qatar og gjennomsnittslønna er på ca. 1000 rijaler. Flere av dem som er intervjuet til denne rapporten har jobbet på FIFA-arrangementer som for eksempel World Club Cup i 2020 og 2021.

Det er disse Abdullah mente hadde det bedre enn ham.

I rapporten får vi vite at sikkerhetsvakter jobber over tolv timer hver dag og blir nektet den ene fridagen i uka, som de har rett på. Ofte jobber de doble skift i stekende hete. De får bøter hvis de går på do eller er syke.

Mange har betalt 10.000 til 30.000 kroner til mellommenn for å komme seg til Qatar og slutter de jobben på grunn av dårlige arbeidsforhold kommer de til å ha gjeld resten av livet. Passene er konfiskert, det gjør det enda vanskeligere å dra derfra.

Og selv om det nå er lov å bytte jobbe når man selv vil, så nekter arbeidsgivere å undertegne på jobbyttepapirene. Det rapporteres om fysisk og psykisk mishandling og rasisme.

Sikkerhetsvakten som forsvant

I mai i fjor forsvant den kenyanske sikkerhetshetsvakten Malcolm Bidali og han dukket senere opp i et fengsel styrt av sikkerhetspolitiet. Han ble etter hvert sendt ut av Qatar.

Ved siden av å være en dårlig betalt sikkerhetsvakt skrev Bidali på nettsiden migrant-rights.org – under pseudonymet «John» – en rekke kritiske artikler om forholdene i Qatar, forhold som myndighetene i Qatar og FIFA mener ikke lenger eksisterer.

Han skrev om at minimumslønnen de er lovet ikke er en realitet, at de blir nektet adgang til møte kjærester og livsledsagere, om at varslersystemet (whistleblowing) som Qatar har innført ikke fungerer, og om hvordan fremmedarbeidere blir lurt for penger når de kommer til Qatar

Dette ble han straffet for.

Selv om vi fikk lett tilgang til denne migrantarbeidsleiren, fikk vi ikke lett tilgang til deres indre liv.

Det alle frykter nå er hva som skjer etter at VM er slutt og søkelyset på forholdene til disse arbeiderne forsvinner.

Les hele Amnesty-rapporten «They think that we’re machines»

MDE2253882022ENGLISH

Illustrasjonsbilde: Idrettspolitikk.nos Andreas Selliaas sammen med sikkerhetsvakten Abdullah. Foto: Thomas Aune.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/