KOMMENTAR: Er Norge klar for en ny OL-debatt?

Denne helgen presenteres den såkalte «løypemeldinga» for norsk OL-søknad for lederne i norsk idrett. Dette blir startskuddet for en ny norsk OL-debatt. Er Norge klar for det?

På forrige idrettsting ble det vedtatt å sondere terrenget for en ny norsk OL-søknad. Mina Gerhardsen har ledet utvalget som skal lodde stemninga i norsk idrett om en ny norsk OL-søknad.

Utvalget presenterte sine foreløpige funn for idrettsstyret i slutten av april, men innholdet i denne såkalte «løypemeldinga», blir ikke gjort kjent før på ledermøtet i norsk idrett i Tromsø denne helgen.

At den blir presentert i Tromsø er i seg selv interessant fordi det var vrakingen av Tromsø som OL-kandidat til lekene i 2018 som skapte ondt blod mellom Idrettsforbundet og de nordlige fylkene, og som i sin tur sterkt bidro til at Oslo 2022 møtte sterk motstand i resten av landet.

Optimisme

I forkant av ledermøtet i Tromsø har VG foretatt en spørreundersøkelse om OL og skal vi tro denne stemningsrapporten er den norske befolkningen mer positive nå enn den var da Oslo 2022 ble vraket i 2014.

I undersøkelsen sier 49 prosent at de er positive til en norsk søknad om å få arrangere vinter-OL i 2030. 27 prosent oppgir at de er negativt innstilt, mens 23 prosent av de spurte svarer «Ikke sikker».

Disse tallene kommer sikkert til å bli tatt godt imot i Tromsø, i hvert fall blant ledere som ikke kommer fra de nordligste fylkene.

Idrettspresident Berit Kjøll og IOC-medlem Kristin Kloster Aasen (som også sitter i det mektige IOC-styret) har uttalt seg positivt om OL, IOC og nye søkeprosesser den siste tiden.

De kommer til å gjøre alt de kan for at det skal bli en ny, norsk OL-søknad for vinter-lekene i 2030 eller 2034.

Nye tider

Under Åpen Time, 27. april sa Berit Kjøll til pressen at det var tre forhold som gjorde at en norsk søknad ville stå sterkere i dag enn den gjorder forrige gang – både i IOC og i den norske opinionen.

For det første pekte hun på det hun kalte erfaringsgrunnlag for tidligere OL/PL-prosesser: De tidligere søknadene var bygget på andre søknadsprosesser og andre konseptuelle tilnærminger og regler fra IOCs side enn det som nå er tilfelle. Søknadsprosessene er snudd helt på hodet, ifølge Berit Kjøll.

For det andre pekte Kjøll på at IOCs tilnærming er annerledes nå enn tidligere. Nå er det dialog som gjelder.

Viktige stikkord nå er bærekraft og gjenbruk av anlegg, redusert tildelings- og gjennomføringskostnader, tilpassinger til arrangørlandet og ikke motsatt, kostnadsfri dialog med IOC og IOCs fagekspertise i konseptutviklingen, at syvårsregelen er borte, at det ikke lenger er noen minimumskapasitet på anleggene og at flere idretter kan bruke samme anlegg.

For det tredje pekte Kjøll på debatten de siste årene om menneskerettigheter, sportsvasking og kostnadskrevende arrangementer og at denne debatten tjener en norsk søknad.

Historie preget av korrupsjon

Dette er fine ord og gode intensjoner, men historien har vist seg at idrettsledere blir tatt på senga hver gang debatten om OL virkelig tar fyr.

Debatten om OL dreier seg om mange aspekter og borer man litt i dagens søknadsprosess er ikke alt bare fryd og gammen. Den er mer lukket enn noen gang og dette faktum bør bli en del av hele OL-debatten.

Skal Norge få et vinter-OL igjen må man vite hvordan søknadsprosessen fungerer, ha i bakhodet hva som har skjedd de to siste gangene en norsk OL-søknad har vært lansert og tenke på at de fleste idrettsanleggene i dag er umoderne om ti-tolv år.

Søknadsprosessene for å få OL har endret seg mye de siste 20-25 årene og en viktig reform startet ikke overraskende med en korrupsjonsskandale i forkant av OL i Salt Lake City i 2002.

Da ble det avslørt at søkerkomiteen til Salt Lake City-OL hadde betalt store summer til flere IOC-medlemmer. Det endte med at seks IOC-medlemmer ble kastet ut av organisasjonen i 1999.

Og det bidro også til at den mektige IOC-presidenten Juan Antonio Samaranch måtte gå av.

Et av tiltakene som ble innført for å hindre korrupsjon var at det ikke lenger var lov for IOC-medlemmer å reise til søkerbyene.

Resultatet ble det motsatte, fordi det førte til at alle OL-søkerne måtte reise etter IOC-medlemmene for å påvirke dem der de var. Korrupsjonen ble ikke borte, den ble bare mindre oversiktlig.

Det favoriserte søkerne med mest penger og skapte et stort marked for PR-byråer som ble med på slepet. I dag får du ikke olympiske leker hvis du ikke holder deg inne med noen av de mektige PR-byråene.

Det bidro også til at økonomien til lekene gikk helt over styr. Til tross for pengegaloppen var dette til en viss grad en åpen prosess og evalueringsrapportene ble offentliggjort.

Flotte taler om med åpenhet

Da Norge diskuterte OL i 2022 var IOC midt inne i en ny reformprosess som president Thomas Bach hadde satt i gang. Olympic Agenda 2020 ble vedtatt i 2014.

Et av målene var å redusere kostnadene, både på søknader og på arrangementsdelen. Ideen var at hvis IOC inviterte søkere og ga tillatelse til å spre lekene utover et større område enn bare én by, som hadde vært tilfelle før, ville man redusere kostnadene og skape mer bærekraftige leker.

IOC skulle også bistå med penger i søknadsprosessen.

Olympic Agenda 2020 kom dårlig ut av hoppkanten fordi valget om vinter-OL i 2022 kun sto mellom Almaty i Kasakhstan og Beijing i Kina.

Hadde IOC holdt seg til intensjonen i Olympic Agenda 2020 burde de valgt Almaty, fordi de hadde mer erfaring med å arrangere vinteridrett og også hadde flere ferdige anlegg.

Men Beijing vant med fire stemmer etter en litt mistenkelig svikt i det elektroniske stemmesystemet.

I 2017 innførte IOC noe man kalte The New Norm, som var en rendyrking av flere av elementene i Olympic Agenda 2020. Fra da av har de invitert søkere og tatt dem med på dialog sammen med en utvalgt gruppe av IOC-medlemmer. Målet er å diskutere seg fram til en god søknad og et godt konsept.

Dette har gjort søknadsprosessen mer lukket enn før. Det er vanskeligere å vite hvem som er med i kappløpet om OL, hvilke kriterier som diskuteres og hvordan de går frem for å få finne den beste kandidaten.

De siste ukene har for eksempel The Guardian avslørt hvordan Brisbane fikk sommerlekene i 2032, blant annet på bekostning av Doha i Qatar uten at utenomverdenen vet hvorfor Brisbane var den eneste kandidaten til akkurat disse lekene.

Dette er stikk i strid med alle de flotte talene om mer åpenhet som vi med jevne mellomrom hører fra IOC.

Det leder oss over til det politiske spillet om OL.

Klar for en ny OL-debatt?

Av alle søkerbyene som ønsket OL i 2022 var Oslo den eneste av søkerbyene som hadde holdt folkeavstemning der flertallet sa ja til OL.

Resten av Norge var mer skeptisk. Det skyldtes særlig to forhold: Idrettsforbundets skroting av Tromsø-OL 2018 med begrunnelsen om at samfunnskostnadene ble for store, og at Oslo ble kandidat så kort tid etter.

Det ble en kamp mellom by og land med argumenter som at hele Norge skulle være med å finansiere folkefesten i Oslo.

En ny søknadsprosess vil garantert få disse konfliktene til å blusse opp igjen. IOC er ikke glad i folkeavstemninger (selv om Oslo stemte for), men med et stadig større hemmelighold i IOC om hva som skjer med søknadsbyene, kan kravet om folkeavstemning bli enda større.

På den ene siden kan det føre til mer åpenhet, men på den andre siden kan det føre til at dialogen med IOC blir dårlig.

I tillegg til dette må vi forholde oss til viljen på Stortinget, for det er de som til syvende og sist må ta regninga. Senterpartiet er det eneste partiet som har programfestet en OL-søknad til lekene i 2034.

Arbeiderpartiet har det ikke i programmet sitt.

Det var Høyre som i 2014 satt den siste spikeren i kista for Oslo 2022. De har også fremstått som det mest IOC-kritiske partiet. SV vil neppe bevilge penger til et nytt OL med det første.

Etter to år med korona og en pågående krig i Ukraina kan det hende at det politiske Norge som helhet heller ikke er klar for en ny OL-debatt med det første.

IOC får viljen sin

I november i fjor satt som sagt Idrettsforbundet ned et sonderingsutvalg som skal lodde OL-stemninga i idretten og dette utvalget ledes av Mina Gerhardsen.

Like viktig som å lodde stemninga i norsk idrett er det å holde seg oppdatert på hva som skjer i IOCs styre, der norske Kristin Kloster Aasen sitter. Hun har på kort tid fått en sentral rolle og har ansvar for å vurdere fremtidige OL-søkere.

Tanken om å gjenbruke anlegg er fin, men det er ikke en enkel øvelse. Det er i overkant naivt å tro at leker som skal arrangeres i 2034 – hvis Senterpartiet får viljen sin – skal bruke de samme anleggene som i dag.

Mange av anleggene må garantert totalrenoveres eller bygges om innen ti-tolv år for at de skal fungere under OL. Og det må garantert bygges nye anlegg fordi et reformert IOC også ønsker stadig nye idretter på programmet.

Det blir spennende å se om vi får en ny, reell OL-debatt i Norge og hvilken retning den i så fall vil ta. Det er uansett tøft gjort å starte debatten i Tromsø, byen som ikke fikk OL og som skapte problemer for OL-debattene vi har hatt etterpå.

Illustrasjonsfoto: Fakkelmannen på Lillehammer. Foto: Geir Owe Fredheim (NIF)/Flickr.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/