KOMMENTAR: Qatar avslører sportsjournalistikkens mørke side

Jeg sitter og scroller gjennom en mengde dokumenter som jeg akkurat har fått dumpet ned fra en kilde som jeg har hatt kontakt med i flere år. Det handler om fotball-VM i Qatar og det er deprimerende lesning.

Ikke bare handler det om korrupsjon, men det handler også om hvordan de korrupte idrettslederne og deres rådgivere har brukt journalister. Og hvordan journalister har latt seg bruke.

Enten ved å fore vennligsinnede journalister med historier som de vet kommer på trykk eller ved å bruke jurister eller andre PR-folk til å sverte journalister som ikke er så vennligstilte.

Navnene på noen av journalistene som dukker opp i dokumentene svir i øynene.

Navlebeskuende debatt

Vi har hatt litt debatt om Qatar og journalistikk i Norge det siste året, men debatten har vært overfladisk og vært svært navlebeskuende.

På dette området minner den norske sportsjournalistikken om NFFs innfallsvinkel til Qatar-spørsmålet: Den har kommet altfor sent på banen, men krever å få skryt for det lille man har gjort.

Som på de fleste andre områder i journalistikken krever det innsikt før man skjønner hva som egentlig skjer og at man kanskje gjør en god jobb.

Fordi det som egentlig skjer og det som former mediebildet ofte er et resultat av sofistikert og nådeløst spill i kulissene.

Den siste tiden har det for eksempel vært frustrerende å se enkelte norske medier bruke kilder som åpenbart har en kobling til Qatar eller som i mange år har hatt en ekstrem slagside i Qatar-spørsmålet uten at det kommer fram av artiklene. Hvorfor?

Den siste store debatten om Qatar i norske medier skjedde på Nordiske Mediedager i Bergen i begynnelsen av mai.

Da diskuterte fotballmagasinet Josimar – som har vært overlegent best på Qatar-dekning i Norge – med VG, NRK og TV2 om hvordan man skal dekke VM i Qatar, som starter i november.

Redaktør Håvard Melnæs i Josimar mente at særlig NRK hadde vært navlebeskuende i sin Qatar-dekning, særlig i forbindelse med fengslingen av de to NRK-journalistene i november i fjor.

NRK og TV2 er i en veldig spesiell situasjon i denne saken. De er begge allmenkringkastere som skal og bør ta journalistikk på alvor, samtidig som de har TV-rettighetene til fotball-VM i Qatar.

Satt på spissen skal de avdekke sportsvaskingen som Qatar driver med, samtidig som de bidrar til sportsvasking ved å sende mesterskapet, et mesterskap Qatar aldri skulle hatt.

Harde prioriteringer

Under seansen på Nordiske Mediedager mente NRKs sportsredaktør Egil Sundvor at Qatar-VM var en gullgruve for journalistikken og at NRK skulle være til stede på alle arenaer i forkant av mesterskapet.

De var ikke til stede på UEFA-kongressen noen dager etterpå der Lise Klaveness’ deltok på sin første UEFA-kongress, en kongress der hun for første gang skulle møte sine europeiske kolleger for å legge en europeisk Qatar-strategi.

Der var heller ikke TV2.

Men til stede var PR-rådgivere som blant annet jobber for Supreme Committee i Qatar, altså Qatars VM-komité.

De satt i lobbyen på Grand Hotel like utenfor møterommene der de nordiske forbundene og UEFAs eksekutivkomité hadde møter og de var også akkreditert til kongressen.

Om de holdt øye med Lise Klaveness vet jeg ikke, men det er ikke utenkelig. Hun er ikke populær i Qatar eller hos VM-komiteen.

Under UEFA-kongressen fikk NFF-president Klaveness vite at en planlagt tur til Qatar en drøy uke etterpå var utsatt. VM-komiteen hedde ikke tid til å møte henne.

Like interessant er det at de samme folka også jobber med medieavtaler som TV2 og NRK ønsker å få, ikke nødvendigvis i forbindelse med Qatar, men allikevel.

Dette viser hvor problematisk Qatar er for NRK og TV2.

Tilgang på dokumenter

Dokumentene jeg sitter og blar i forteller et bruddstykke av det som har skjedd i forbindelse med Qatar-VM og en del av informasjonen er allerede kjent.

Men det er informasjon det er viktig å se med egne øyne og ikke bare dreid eller skrudd til av andre medier, hvis det som står i dokumentene i det hele tatt er skrevet om før.

Jan Jensen i Ekstra Bladet og jeg har allerede avslørt nye detaljer om hvilken rolle Michel Platini spilte da Qatar fikk VM, basert på detaljer i disse dokumentene. Og mer kommer.

Det er fjerde gang Jan Jensen og jeg får tilgang på denne typen dokumenter og annen informasjon på denne måten.

Varslere eller andre kilder har gitt oss omfattende materiale som blant annet viser hvordan Russland fikk fotball-VM i 2018, hvordan Kuwait ble utestengt fra all internasjonal idrett på grunn av en konflikt om hvem som skulle bli emir i Kuwait og informasjon om hvorfor FIFA-president Gianni Infantino er innblandet i en riksrettssak i Sveits.

Du får tak i slik informasjon på forskjellige måter. Den siste ladningen kommer av kildepleie i mange år. Det samme gjorde Russlands-dokumentene.

Infantino-dokumentene kom oss i hende av en kilde i FIFA som hadde hørt om oss og hadde tiltro til det vi gjør og som ønsket at informasjonen vedkommende satt på skulle bli kjent.

Kuwait-saken var mer spesiell, der var det et av verdens mektigste PR-byråer som ønsket å plante historier hos oss. De ble fly forbanna da vi ikke gjorde som de tenkte og ønsket.

Fellesnevneren er Qatar

Setter vi sammen alle artiklene vi to har skrevet er det ett felles knutepunkt: Qatar.

Uansett hvilken historie vi ønsket å fortelle og tema vi dekket så dukket Qatar opp.

I 2018 avdekket Jan Jensen og jeg hvem som sto bak en stor og dyr konferanse i London. Den handlet om Qatar og hensikten var å sverte VM-arrangøren.

Til stede var nesten utelukkende media fra land som var fiendtlig innstilt til Qatar, men de som satt i panelene på konferansen var kjente folk i Europa og Vesten. Vi var der av ren tilfeldighet.

I løpet av konferansen fikk vi en kvittering av en kilde og med utgangspunkt i den fant vi ut at arrangørene hadde tette bånd til myndighetene til land som er i konflikt med Qatar.

De ønsket å manipulere media. Lærdommen var at vi også skal være kritisk til kritikken mot Qatar. Det vi opplevde var en sofistikert form for sportsvasking. Og avsløringen førte selvsagt til at vi ble truet av dem som sto bak konferansen.

Et annet eksempel på sofistikert sportsvasking fikk vi et eksempel på da det norske advokatkontoret Simonsen Vogt Wiig sendte et trusselbrev til Josimar på vegne av VM -arrangøren i Qatar fordi de hadde trykt informasjon myndighetene i Qatar ikke likte.

Og her er vi ved kjernen av problemet for journalistikken i Qatar-spørsmålet og lignende saker.

Med jevne mellomrom finner vi saker i norsk og utenlandsk media med undersøkelser som er foretatt av NGOer som ingen har hørt om før, eller uttalelser fra professorer som snakker ekstremt godt om en aktør og svært negativt om andre aktører, og vi får sitatsaker fra aviser som roser utviklingen i Qatar, Emiratene eller Saudi-Arabia eller andre land opp i skyene.

Hvor kommer informasjonen fra?

Journalister og ukritiske medier blir brukt i et kynisk spill og jeg lurer på om dem som lar seg bruke er klar over hva de egentlig holder på med? Og hva med saker som blir stoppet på grunn av trusler eller sjikane?

Illustrasjonsfoto: Grand Hotel i Wien, der det nye Champions League-formatet ble vedtatt og der den nordiske Qatar-strategien ble valgt i forbindelse med UEFA-kongressen i Wien i 2022. Og der Qatars PR-folk fulgte med. Foto: Andreas Selliaas.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/