KOMMENTAR: Hva jeg snakker om når jeg snakker om «sportsvasking»

Alle NGOer, menneskerettighetsorganisasjoner og idrettsorganisasjoner med respekt for seg selv arrangerer i disse dager seminarer eller konferanser der de diskuterer «sportsvasking».

For kort siden arrangerte for eksempel Oslo Freedom Forum en diskusjon der temaet var var «sportsvasking», det samme gjorde Amnesty på et frokostseminar på Nobels Fredssenter.

Amnesty er kanskje den organisasjonen som har brukt begrepet mest og fått flere og flere til å ta i bruk begrepet. Men hva er egentlig sportsvasking?

Vi bør dele debatten opp i tre

En diskusjon av hva «sportsvasking» er mener jeg bør deles i tre.

For det første må vi prøve å definere hva sportsvasking er. Vi må klarlegge hva slags innhold vi legger i begrepet.

For det andre må vi diskutere hvilke uttrykk «sportsvasking» får. En definisjon gjør det enklere å finne disse eksemplene.

For det tredje må vi identifisere de skjulte mekanismene, verktøyene som brukes for at de skinnende eksemplene skal forbli skinnende.

I bunn og grunn handler det siste om «sportsvaskernes» metoder for å kneble dem som er kritisk til denne formen for promotering.

Forskjellig begrepsbruk

Språkrådet kåret «sportsvasking» til årets ord i 2021 og i begrunnelsen skrev de:

«Sportsvaske blir brukt når myndigheter i autoritære land bruker store sportsarrangement for å sette seg selv i et bedre lys eller søker å oppnå det samme ved å kjøpe opp eller sponse populære sportsklubber…. [O]rdet har nære paralleller i ordene hvitvasking og grønnvasking, som allerede er etablert i norsk.»

Amnesty som har gjort begrepet kjent for allmenheten skriver på sin hjemmeside:

«Sportsvasking er et konsept som beskriver når stater bruker idrett, ved å være vertskap for mesterskap, kjøpe- eller sponse klubber, for å rette flomlysene vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for og over på idretten. Når vi referer til sportsvasking, snakker vi egentlig om et grep som er ment å styrke internasjonal- og nasjonal anseelse for staten som bedriver det.»

Det er interessant at språkrådet vektlegger autoritære stater og at Amnesty snakker om stater som ønsker å ta fokus bort fra menneskerettighetsbrudd.

Språkrådet trekker også paralleller til hvitvasking og grønnvasking, som i hovedsak knyttes til ikke-statlige aktører.

Vi må bli enig om hvilke elementer som er sentrale

Jeg har en fortid som terrorismeforsker og en av de vanskeligste øvelsene innenfor denne forskningssjangeren er å definere hva terrorisme er. Det er kanskje umulig, blant annet fordi det er et ladet ord.

Den vanligste måten å beskrive hvorfor en definisjon av terrorisme er vanskelig var å si at «din terrorist er vår frigjøringshelt».

Men det de fleste kunne bli enige om var at terrorisme måtte inneholde en politisk doktrine (et politisk mål), bruk av vold eller trusler om vold og at det var ikke-statlige aktører som sto bak.

Det siste gjorde det viktig å skille terror og terrorisme, fordi stater også kan terrorisere.

Dette er kanskje en omvei til en definisjon av «sportsvasking», men jeg jeg mener det er viktig at vi har ett bevisst forhold til hva og hvem vi snakker om, selv om det kanskje ikke er mulig å komme fram til en omforent definisjon av «sportsvasking».

Kan både statlige og ikke statlige aktører drive med sportsvasking? Er det bare forbeholdt autoritære stater?

Selv om fenomenet «sportsvasking» kan spores langt tilbake i tid ble ordet sannsynligvis brukt første gang i offisiell sammenheng av organisasjonen Sports for Rights i en pressemelding i forkant av European Games i Baku i Aserbajdsjan i 2015.

European Games ble i 2015 arrangert for første gang og skulle være en europeisk versjon av olympiske leker.

I pressemeldingen sto det blant annet at

«Aserbajdsjan driver med sportsvasking: Myndighetene prøver å lede oppmerksomheten bort fra menneskerettighetssituasjonen i landet ved å inngå dyre sponsoravtaler og ved å være vertskap for Formel 1 i 2016, EM i fotball i 2020 og i juni i år European Games, som er en avlegger av OL.»

Det er denne innfallsvinkelen som de fleste bruker i dag, men jeg mener den er ufullstendig.

Spørsmålet er om det bare er stater vi ikke liker å sammenligne oss med som driver denne formen for aktivitet.

«Mykt maktmiddel»

Stanis Elsborg i den danske organisasjonen Play the Game har foreslått å bruke teorier om «myk makt» for å få en mer presis forståelse av hvordan statlige myndigheter bruker idrett som politisk virkemiddel og at det også kan hjelpe oss med å definere «sportsvasking».

Elsborg henviser til teorien framsatt av statsviteren Joseph Nye på 1990-tallet og til boken hans Soft Power: The Means to Success in World Politics fra 2004.

Det sentrale i teorien er at makt ikke bare dreier seg om militærmakt og økonomisk makt (som beskrives som «hard makt»), men også gjennom anerkjennelse av et lands kultur, politiske verdier og utenrikspolitikk (som beskrives som «myk makt»).

Enkelt fortalt vil den som forteller den beste historien få støtte og oppslutning, mens krig vil møte motstand. En god kombinasjon av de to maktmidlene vil ha best effekt og kan beskrives som «smart power».

Dette er en svært forenklet versjon av teorien om «myk makt», men den kan gi oss et godt utgangspunkt for å diskutere «sportsvasking».

Hvis vi betrakter «sportsvasking» som en form for «mykt maktmiddel» så kan så kan OL i Norge og OL i Kina begge være «sportsvasking», men at hensikten med «vaskingen» kan være forskjellig.

Med en slik definisjon kan altså alle stater – autoritære og demokratiske – drive med «sportsvasking», samtidig som vi avgrenser «sportsvasking» til statlige eller nasjonale aktører i en eller annen form.

Det betyr også at vi skiller «sportsvasking» fra andre måter å vaske på, som også ikke-statlige aktører kan utføre, sånn som «grønnvasking», «hvitvasking», «kunstvasking», musikkvasking» osv.

Fotballmagasinet Josimar utga tidligere i år et nummer de kalte Sportsvasking på norsk. Der går de gjennom sponsoratene Nammo, Kongsberg Gruppen, Equinor og SalMar har med norsk idrett og knytter det opp mot våpensalg og forurensing av luft og sjø.

Er alt dette sportsvasking?

Hvis vi holder oss til «myk makt»-teorien så bør i hvert fall en av forutsetningene være at bedriftene er statlig eid, hvis ikke må vi kanskje kalle det noe annet?

Ønsker kun hyllesten

Nicholas McGeehan er leder menneskerettighetsorganisasjonen Fair/Square, har i flere år jobbet i Midtøsten for Human Rights Watch og er en av dem som har størst kunnskap om «sportsvasking».

Han beskriver «sportsvasking» på følgende måte:

Det skal:

1) Normalisere tilstedeværelsen av en stat og deres interesser;

2) få oss til å slutte å tenkepå dem som stater som gjør noe galt i sine hjemland eller i sitt nabolag;

3) få oss til å hylle dem som velgjørere.

Dette leder oss over til metodene som blir brukt for å stoppe dem som er kritisk til «sportsvasking» eller dem som avslører hva som er «sportsvasking».

Når vi snakker om «sportsvasking» fremhever de fleste Qatars oppkjøp av Paris St. Germain, Emiratenes oppkjøp av Manchester City, det saudiske oppkjøpet av Newcastle, fotball-VM i Qatar og OL i Beijing som de fremste eksemplene på dette fenomenet.

Paradoksalt er dette den lyse siden av «sportsvaskinga», men det finnes også en svært mørk side (og da snakker jeg ikke om det «sportsvaskerne» prøver å skjule), og den dreier seg om å kneble kritikerne, trakassere dem og bringe dem til taushet.

Dette foregår stort sett i regi av mektige PR-byråer, dyre advokatfirmaer og egne sosiale medier-operasjoner som ofte har nære bånd til myndighetene i de landene som ikke liker kritikk.

I tillegg vil begeistrete supportere som er sultefora på suksess bidra med trakassering og hån når noen prøver å ødelegge moroa.

Alle disse bidrar til å kneble ytringsfriheten i demokratiske land.

Trusler og svertekampanjer

Det var det vi så en flik av da det norske advokatkontoret Simonsen Vogt Wiig sendte et trusselbrev til Josimar på vegne av VM -arrangøren i Qatar fordi de hadde trykt informasjon myndighetene i Qatar ikke likte.

Som journalist har jeg opplevd det samme i flere sammenhenger, blitt truet av advokater fordi vi pirker borti det som skjer og hengt ut på sosiale medier. Og vi blir hele tiden forsøkt påvirket av PR-byråer som jobber på vegne av «sportsvaskerne».

Jan Jensen i Ekstra Bladet og jeg ble for eksempel utsatt for en slik kampanje av mektige krefter i den asiatiske olympiske komité da vi var i Kuwait i 2016 og avslørte korrupsjon i kuwaitisk idrett med bånd helt inn i styrerommet i IOC.

Men det går lenger enn det.

Med jevne mellomrom finner vi saker i norsk og utenlandsk media med undersøkelser som er foretatt av NGOer som ingen har hørt om før, eller uttalelser fra professorer som snakker ekstremt godt om en aktør og svært negativt om andre aktører, og vi får sitatsaker fra aviser som roser utviklingen i Qatar, Emiratene eller Saudi-Arabia eller andre land opp i skyene.

Hvem tror du står bak?

Og en gang iblant dukker det opp gladsaker om Norge og OL i utenlandske aviser. Hvordan kom de dit og hvorfor?

Det er dette jeg snakker om når jeg snakker om «sportsvasking».

En tidligere versjon av denne kommentaren ble publisert i Morgenbladet under tittelen: «Sportsvasking» har en enda mørkere side enn de som får oppmerksomhet i dag

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/