KOMMENTAR: Right to Play viser oss vår svakhet for idrett

TV2s artikler om Right to Play bør ikke bare få oss til å tenke på hvordan vi bruker bistandspenger, men også på hva idretten faktisk kan bidra til for å skape en bedre verden.

I pinsen 2022 kjørte TV2 runde to av avsløringer om Right to Play, en humanitær organisasjon som er grunnlagt av skøytelegenden Johann Olav Koss.

Runde nummer to

I fjor sommer kunne TV2 fortelle om Right to Plays tvilsomme investorer og om Johann Olav Koss’ etterlønn.

I år retter TV2 fokus mot ressursbruk, uferdige prosjekter, eksklusive veldedighetsball og bonusavtaler.

Helhetsinntrykket er ikke bra og Right to Play må nok regne med en telefon fra NORAD som ga 165 millioner kroner til organisasjonen i perioden 2020 til 2024.

Og det er ikke første gang norske myndigheter har bidratt med penger.

Mye penger over mange år

Også canadiske myndigheter har vært rundhåndet med penger til organisasjonen. På hjemmesidene til canadiske bistandsmyndigheter står det at Right to Play siden 2007 har fått nesten en halv milliard kroner til forskjellige bistandsprosjekter.

Tre av prosjektene er fortsatt aktive og ett av dem har finansiering fram til 2026.

I tillegg til den statlige støtten har de vært gode på å samle inn penger. Ifølge TV2 har de totalt greid å samle inn 3,8 milliarder kroner.

Det er ikke noe nytt at det rettes kritikk mot driften av Right to Play, men det er sjeldent at vi får grundig journalistikk på området.

Den siste eksterne gjennomgangen foretok Norad i 2018 og selv om de innrømmer at det er vanskelig å måle resultatene til arbeidet de gjør ga de altså organisasjonen 165 millioner kroner i 2020.

I Norads vurdering står det blant annet:

«RTP har et veldig tiltalende konsept, men på dette tidspunktet er det uklart om noen, eller en kombinasjon av aktivitetene de utfører, gir de beste resultatene».

Ikke noe nytt

Dette er en gjenganger og allerede i 2006 fikk Right to Play tilsvarende kritikk i en ekstern evaluering. Da kom CMI-rapporten Review of Right to Play.

Rapporten gikk gjennom Right to Plays generelle virksomhet og gikk i dybden på to prosjekter i Tanzania og Pakistan.

Rapporten kritiserte Right to Play blant annet for ikke å samarbeide godt nok med lokale representanter, at organisasjonen var for lukket og at det kreves mer lokal tilstedeværelse for at virksomheten skal bli mer effektiv.

Rapporten anbefaler også at Right to Play ikke starter flere prosjekter før man har fått rettet på dette.

Til tross for dette inngikk utviklingsminister Erik Solheim samtaler med Right to Play for å samarbeide om prosjekter i Burundi.

I sitt tilsvar til TV2 forteller Right to Play at de gjorde endringer i 2010 basert på eksterne evalueringer og bedre kontroll.

Så spørs det om dette har vært reelle endringer eller om det bare er endringer på papiret. TV2s avsløringer kan på den måten bidra til en ny gjennomgang av organisasjonen.

Viser oss to ting om bistand

Hvis det stemmer at mer penger har gått til administrasjon, lønn og bonuser enn til direkte bistand viser det oss to ting.

For det første at veldedige organisasjoner (i dette tilfellet Right to Play) etter en tid dreier fokuset fra det opprinnelige formålet og over til å overleve som organisasjon, blant annet å beholde ansatte.

For det andre viser det oss forestillingen om at idrett er en vidunderkur som kan bidra til en bedre verden og at denne forestillingen gjør at vi kaster penger etter prosjekter som kanskje ikke gir noen effekt.

Og det er ideen om idrett som vidunderkur Johann Olav Koss har vært en mester til å selge inn.

På åpningsdagen av sommer-OL i Bejing i 2008 kunne Koss presentere rapporten Harnessing the Power of Sport for Development and Peace: Recommendations to Governments.

Dette var en bestilling fra FN og Right to Play var sekretariatet for rapporten.

Sentralt i presentasjonen var at idrett kan bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål. Med seg til Kina hadde Koss med seg olje-og energiminister Terje Riis-Johansen og ministeren var full av lovord.

Om rapporten uttalte han at det var et viktig dokument og at det var viktig å komme å koble sport med utviklingspolitikk og fredsarbeid.

Johann Olav Koss var selvsagt også svært fornøyd med rapporten fra arbeidet han hadde vært leder for. Han uttalte beskjedent at

«[f]or første gang i verden finnes det et dokument som kan bevise for verden hvordan idrett og lek kan brukes i utviklingsland».

Det er fint lite beviser i rapporten og det innrømmes faktisk også i rapporten, men dette ble det ikke snakket om.

Hvem er de til for?

Denne forherligelsen av idrettens kraft får vi fra idrettsstjerner som har promotert Right to Play helt fram til i dag.

Men det foreligger få studier som viser denne sammenhengen og om hvilke sammenhenger der sport faktisk kan fungere som et virkemiddel til fred og utvikling.

Jeg er sikker på at Right to Play har bidratt til mye bra og de siste årene har de vært mer fokusert på hvordan de kan hjelpe flyktninger.

Da er det mer akutte behov som skal tilfredsstilles og ikke langsiktige utviklingsmål og vi måler suksess på en annen måte enn hvis man skal bidra til å bygge opp lokalsamfunn.

Men det sentrale i TV2s saker om Right to Play og når vi diskuterer bistand generelt er at det meste av pengene skal gå til dem som trenger det mest.

Det er ikke de som jobber i organisasjonen, men de som organisasjonen i utgangpunktet skulle hjelpe.

Illustrasjonsbilde: Johann Olav Koss holder foredrag på antidopingkonferanse i Oslo i 2018. Foto: Stian S. Møller

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/