KOMMENTAR: Åpner opp for et bredere fotballpublikum

Vi er vitne til en revolusjon i fotball. Da tenker jeg ikke bare på at vi får tilskuerrekord hver uke og at stadig flere blir profesjonelle spillere. Vi er også i ferd med å få en demografisk revolusjon på tribunen.

Da jeg var sammen med faren min og ungene på sprint-NM på skøyter på Valle Hovin en kald januardag for en del år siden, fikk jeg spørsmål om jeg var ekte skøytesupporter.

Det var glissent på tribunene og jeg så spørrende på mannen som stilte spørsmålet. Hva tror du, tenkte, jeg, og lurte på hva han mente.

Det han egentlig lurte på var om jeg var i familien til noen som gikk i mesterskapet.

Da jeg svarte nei, fikk jeg et anerkjennende nikk og fikk stempelet som ekte skøytesupporter. Jeg er litt usikker på hvor mange ekte skøyteentusiaster det er igjen i Norge, men jeg er sikker på at de ekte fotballsupporterne er på full fart inn i kvinnefotballen.

Det er ikke lenger bare pliktoppfyllende familiemedlemmer og venner som er i flertall på tribunen, slik det også har vært på denne arenaen i mange år.

Men de ekte fotballsupporterne er, slik jeg oppfatter det, i stadig større grad en helt annen gruppe fotballsupportere enn de som tidligere har definert seg som ekte fotballsupportere.

Vi har fått en stadig større gruppe med tilskuere som syns det er hyggelig å gå på kamp sammen med familie og venner, og som ikke nødvendigvis følger de tradisjonelle supporternes skikk og bruk.

Dette er ikke tilskuere som blir med på tidvis vulgære sanger sammen med dem som har vært på hver kamp siden Tor Røste Fossen var herrelandslagstrener og LSK vant serien og kanskje syns de Bølgen er et viktig innslag under kamp.

Det har ingen hensikt å være moralpoliti og si at det ene er bedre enn det andre, mitt poeng er at kvinnefotballen har åpnet opp for et nytt publikum, som har andre forventninger og kanskje forutsetninger for å være på kamp. Det er veldig bra!

Det er mange faktorer som har ført til denne utviklingen og en av grunnene er selvsagt at forbund og et stadig økende antall klubber satser på jente- og kvinnefotball. Og med det har kvaliteten økt og motivasjonen til å satse på fotball har blitt større.

Det skulle bare mangle, siden fotball er i ferd med å bli den største jenteidretten i verden.

Samtidig tror jeg mange i stadig større grad er genuint glad over å se kvinnefotball og ønsker å bli kjent med kvinnelige fotballspillere fordi vi kommer nærmere disse spillerne. Spillere som holder et skyhøyt nivå.

I herrefotballen har pengene og kommersialiseringen for lengst tatt overhånd og avstanden mellom spillerne og supporterne blir stadig større. I kvinnefotballen er det mye kortere avstand fra supporter til spiller.

Det er også billigere å gå på kvinnekamper – både nasjonalt og internasjonalt. Det i seg selv gjør at de tiltrekker seg familier og andre som ønsker å dra sammen på kamp.

Det blir spennende å se om økt likhet mellom kvinner og menn fører til at de kvinnelige spillerne også fjerner seg mer fra supporterne.

Stadig flere kvinneklubber suges opp av klubber som vi forbinder med herrelag. Et stort spørsmål i den sammenheng er om det tradisjonelle klubbene tar opp i seg litt av den nærheten som de kvinnelige fotballspillerne tar med seg inn, eller om de kvinnelige spillerne suges inn i det stadig mer lukkede og avskjermete livet til de mannlige fotballspillerne.

Dette er selvfølgelig en karikert framstillingen av virkeligheten, men det er forskjeller. Uansett får vi håpe at dette fører til at klubbene beholder nærheten til omgivelsene. Det samme med landslaget.

For nærheten mellom spillere og supportere på tribunen er noe vi bør ta vare på. Det vil bidra til et større mangfold på tribunene.

Det gjør inntrykk å se Ada Hegerberg, en av verdens beste fotballspillere, stå igjen på stadion etter en EM-kamp for å skrive autografer og ta selfies til hun blir jaget bort av sikkerhetsvakter.

Det gjør inntrykk å høre alle historiene om skeive fotballspillere som spiller i verdens beste klubber og på alle verdens landslag, som blir naturlige forbilder for andre spillere og som gjør at skeive tribuneslitere også føler seg en del av fotballfamilien.

Det gjør inntrykk å se en nordirsk muskelbunt med tatoveringer juble sammen med familien sin og venner og kjente på tribunen i Southampton når Nord-Irland scorer sitt første mål noensinne i et mesterskap, mot nettopp Norge.

Det gjør inntrykk å sitte på en restaurant i Oslo og høre et eldre ektepar, som kanskje ikke ser så mye på fotball, be om regninga fordi de skal hjem å se på Nederland-Sverige på TV. De har blitt hekta.

Og det er noe stort når en jente på direkten på NRK, fra Kontraskjæret i Oslo, sitter med landslagsdrakt med Sønstevold på ryggen og sier at Anja Sønstevold er hennes favorittspiller i EM i England. Grunnen er at Sønstevold har spilt på Grei i Oslo, klubben jenta med Sønstevold-drakta spiller på i dag.

Anja Sønstevold spiller i dag for Inter i Italia.

Etter kampen på Kontraskjæret drar familien til den unge Grei-spilleren til England for å følge det norske landslaget fra tribunen.

Illustrasjonsfoto: Ada Hegerberg oppsummerer en kamp mellom Lyon og PSG sammen med unge håpefulle fotballjenter fra Norge. Foto: Andreas Selliaas

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/