KOMMENTAR: Arven etter fotball-EM i England

Rett etter at det engelske landslaget kvalifiserte seg til EM-finalen på Wembley og pressen og store deler av dem som følger med på kvinnefotball var i ekstase over kvaliteten på spillet og publikumsoppslutningen under mesterskapet, kom Arsenal- og England-legenden Ian Wright med uttalelser til ettertanke.

På direkten på BBC sa han rett etter at dommeren hadde blåst av kampen mot Sverige, at det viktigste nå var å sikre at jenter måtte få spille fotball i gymtimen på skolen på samme måte som guttene.

Han avsluttet sitt hjertesukk med:

«Hvis vi ikke greier å bygge videre på dette («If there’s no legacy to this») – slik vi gjorde med OL – da lurer jeg på hva vi holder på med, for jeg har aldri følt meg stoltere av et engelsk landslag enn dette».

Kommentaren fortsetter under Twitter-meldingen.

Skolefotball

Ian Wright har de siste årene vært en av de fremste ambassadørene for kvinnefotball i England og har et ektefølt engasjement for utviklingen av denne, så langt nedprioriterte delen av fotballen i England.

Men dette dreier seg ikke bare om jenter og gutter, den dreier seg om mangfold på andre måter og om forbildeproblematikk.

I startelleveren mot Sverige var det bare hvite ansikter å se og i en tropp på 23 spillere er det kun tre som er mørkhudet (Jess Carter, Nikita Parris og Demi Stokes). Til sammenligning var det i den franske troppen femten mørkhudede.

Fotball-EM i England er og blir en suksess for kvinnefotballen både når det gjelder kvalitet og oppslutning, men for England er det mange utfordringer på akkurat disse to områdene – tilbud for jenter og mangfold.

Skolen er viktigere for fotballen i England enn for eksempel Norge. Og skolestatistikken når det gjelder fotball er tankevekkende.

Den viser at bare 63% av jentene i England får muligheten til å spille fotball i gymtimen på skolen på lik linje med guttene. Og tilbudet blir dårligere, jo eldre de blir. 72% får tilbud på barneskolen og bare 44% på ungomsskolen.

Mangfold

I sin spalte i The Guardian kommer den tidligere engelske landslagsspilleren (og som spilte på det britiske laget under OL i London i 2012), Anita Asante med noen tankevekkende betraktninger om tilstanden til engelsk fotball.

Tallet på mørkhudede spillere har falt dramatisk fra 2010 og i takt med den økte profesjonaliseringen av engelsk fotball, ifølge henne.

Hun sier at i 2010 var Arsenal, Chelsea, Charlton og Fulham svært multikulturelt, men det er ikke tilfelle lenger.

Hun peker også på at svært få trenere er mørkhudede og mener at litt av forklaringen er at rasismeanklagene i 2017 mot daværende landslagstrener Mark Sampson ikke ble tatt på alvor.

I denne konteksten er det mange som har bemerket at laget setter seg ned og markerere Black Lives Matter lfør hver kamp.

Det er mange som ble engasjert og rørt over Ian Wrights oppfordring til å benytte seg av muligheten til å gi jenter i England et bedre tilbud enn de har nå, og jeg er sikker på at han støtter Asantes ønske om bedre representasjon på landslaget og i det profesjonelle klubbsystemet.

OL i London bør ikke være malen

Men jeg er ikke like sikker på om OL i London 2012 bør være malen for det som bør skje.

Samme uke som England forbereder seg til EM-finale og kan gjenta bragden til herrene i 1966 (selv om det var VM) markerer London 10-årsjubileum for OL.

Da OL var slutt var britene i ekstase og arven etter OL ble av mange spådd som den beste etter et OL noen gang. De som var kritiske ble bedt om å vente ti år før de kunne se resultatene.

Ti år etter er det trygt å si at arven fra OL ikke er mye å skryte av – verken når det gjelder byfornying eller når det gjelder målene om økt fysisk aktivitet.

Organisasjonskomiteen for lekene, med Sebastian Coe i spissen, lovte 30.-40.000 nye boliger i Øst-London og at disse skulle selges til en rimelig penge til dem med lav inntekt, som for eksempel sykepleiere og lærere.

I dag viser tallene at det bare er bygget under en tredjedel av dette og at færre enn 1.200 boliger har gått til lavinntektsgrupper.

På samme måte som mangfoldet i engelsk toppfotball har gått ned har byfornyingen i denne delen av London skjøvet ut dem man hevdet man skulle hjelpe i forbindelse med oppgraderingen i forbindelse med OL.

Dette er bare ett av mange eksempler på brutte lovnader.

I tillegg har det offentlige gått inn og reddet mange prosjekter som gikk skeis og solgt eiendommer og annet videre til private, blant annet til interesser fra Qatar.

Skattebetalerne har med andre ord bidratt til å redde feilslåtte private investeringer og samtidig subsidiert rikinger som har kommet inn i etterkant og kjøpt opp restene.

Kanskje mer relevant for fotball-EM er målene den britiske regjeringen og den britiske olympiske komité satt for fysisk aktivitet og deltagelse i idrett.

Tanken var at OL skulle bidra til et løft for trening blant meningmann og at det på sikt ville tjene britisk toppidrett.

Det har også vist seg å være en flopp – og mange hevder at dette bare var et markedsføringstriks.

Tidsskriftet Lancet og den britiske riksrevisjonen har sagt at aktiviteten gikk jevnt og trutt ned i årene år etter lekene. Den regjeringsoppnevnte komiteen som skulle sørge for at britene ble mer aktive ble oppløst i 2015.

Dette er arven etter OL.

For å oppfylle Ian Wright og andres ønske om bedre fotballtilbud til jenter og til at landslaget skal gjenspeile befolkningen på en bedre ,måte og på den måten være en inspirasjon for alle jenter som ønsker å spille fotball, tror jeg at England må tenke annerledes.

Et mulig grep er at de profesjonelle klubbene knytter seg tettere til grasrota i engelsk fotball. Et annet er at skolene får lærere og midler som gjør at mulighetene blir mer likt gutta.

I tillegg er det viktig at fotballforbundet hører på Ian Wright og Anita Asantes bekymringer og innrømmer at de har gjort for lite for de gruppene vi her snakker om.

Fotball-EM i en større kontekst

Samtidig er det viktig at vi setter fotballen i England og den økte profesjonaliseringen av kvinnefotball i et større perspektiv.

Ser vi på det norske kvinnelandslaget og andre landslag i EM i England er det lett å se at førsteelleveren ikke gjenspeiler befolkningen i de respektive land. Hva er årsaken?

At dem som ikke er representert ikke bryr seg om fotball? Er det økonomiske årsaker? Skyldes det inkompetanse i fotballforbundene?

I Norge kan vi spørre om integreringen av kvinnefotballen i det vi vanligvis forbinder med herrefotball øker mangfoldet i toppfotballen?

Og vi kan spørre om landslag i stadig yngre aldersgrupper fremmer mangfold eller snarere sementere forskjeller enda tidligere enn i dag og på den måten tar mulighetene bort fra spillere som har en litt lengre vei å gå før man tar på seg fotballskoa.

Ikke bare i England bør vi diskutere arven etter fotball-EM. Den debatten bør vi også ta i Norge.

Illustrasjonsfoto: Mille Bright, Fran Kirby, Lena Oberdorf og Svenja Huth, fire av profilene som skal spille finalen i fotball-EM i England. Finalen spilles på Wembley. Foto: UEFA.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/