RETRO: For mange stille minutter?

Minuttinflasjon. Fotballbanen har blitt en arena for markering av sorg og tap av liv, blant annet gjennom ett minutts stillhet.

Tradisjonen med ett minutts stillhet strekker seg tilbake til før første verdenskrig, men har for alvor blitt en del av idretten de siste årene. Det er snakk om minuttinflasjon.

På idrettsarenaene markerer vi i dag katastrofer, enkeltpersoner med klubbtilhørighet, enkeltpersoner uten klubbtilhørighet, kjendisers bortgang, voldelige dødsfall og fredelige dødsfall.

Spørsmålet man da må stille er om hvor grensen for slike markeringer går. Hvem kan markeres med ett minutts stillhet? Holder det med ett minutt? Og hvorfor gjør man det?

Det første minuttet. Det er vanskelig å si nøyaktig når tradisjonen med ett minutts stillhet startet. I England ble kong Edward VIIs dødsfall markert med ett minutts stillhet i 1910, det samme ble forliset av Titanic i 1912. Men den første offentlige organiserte stillhetsmarkeringen ble gjennomført i kjølvannet av den første verdenskrig.

Da ønsket Kong Georg V å minnes alle de falne britene. Tidspunktet var 11.11.1919 kl. 1100. Sammen med sine rådgivere hadde kongen diskutert seg fram til at to minutter var passende. De hadde både diskutert ett minutt, som de mente var for kort, og fem minutter som de mente var for langt.

Helt siden da har britene sørget over de falne med to minutters stillhet den 11. november – med unntak av andre verdenskrig, da man flyttet sørgetiden til den andre søndagen i november for ikke å stoppe industriproduksjonen.

Fire minutter. Etter dette har det gått inflasjon i stillhetsøvelsen – ikke bare i antall, men også i lengde. Og det er ofte politiske motiver som ligger bak.

I et forsøk på å samle EU etter kranglingen om Irak-krigen foreslo den irske statsministeren – som ledet det irske EU-formannskapet i 2004 – tre minutter stillhet for å markere terroraksjonen i Madrid i 2004. Dette er Europas første tre-minutters stillhet.

Amerikanerne fulgte opp samme år med fire minutters stillhet for å minnes terroraksjonen 11. september 2001. De fire minuttene symboliserte de fire flyene som sørget for katastrofen. Tre minutters stillhet ble også arrangert i 2005 til minne om tsunami-ofrene i Asia og for å minnes terroraksjonen i London i 2005.

I Norge gikk Bondevik i bresjen for tre minutters stillhet for tsunami-katastrofen i 2005. Flere og flere ønsker å markere noe trist med ett minutts eller flere minutters stillhet. Dette gjelder også på idrettsbanen.

Årets minutter. I 2011 var vi i Norge vitne til flere markeringer. Tippeligaen markerte atomulykken i Japan, en håndballturnering i Tromsø hadde ett minutts stillhet for en trafikkulykke i Lavangsdalen, Start og Sandnes Ulf hadde ett minutts stillhet for Svein ”Matta” Mathisen, og flere håndballklubber sto stille for en trafikkdød Levanger-spiller.

Det var sikkert mange flere og alle som delok på disse markeringene blir alltid beveget og berørt. Det er fine stunder.

Det sterkeste minuttet jeg har opplevd var i forbindelse med treningskampen mellom Vålerenga og Lyn i 2005. Da var det helt stille i begge leire i Vallhall for å minnes de 150000 døde i tsunamien i Asia, og da spesielt familiemedlemmene til Lyn-trener Espen Olafsen.

Etter det jeg husker var det Vålerenga som tok initiativet til dette minuttet. Ikke et øye var tørt og det viste at rivaliseringen mellom de to Oslo-lagene er småtterier sammenlignet med andre store ting i livet.

Samtidig er det viktig å stille spørsmålet om hvor grensen går for slike markeringer.

Mange grunner. De fem norske eksemplene jeg har nevnt omfatter markering av en katastrofe som strengt tatt ikke har noe med norsk idrett å gjøre (Japan i år), støtte til en trener som spiller på et annet lag (Vallhall 2005), spiller på et lag som er berørt (Levanger), flere ungdomslag som er berørt (Tromsø) og en trener- og spillerlegende som minnes (Mathisen).

I tillegg veit vi at supportere, krigshelter, byoriginaler og ansatte noen ganger får ett minutts stillhet. Men det er også noen som ikke får ett minutt stillhet. Kanskje ufortjent? Og noen som strengt tatt ikke burde fått hele stadioner til å bli stille?

Den religiøse dimensjonen. Det er også en religiøs dimensjon ved ett minutts stillhet. Det er som oftest død og tragedie dette handler om. Mange hevder at fotball er religion. Er ett minutts stillhet en forlengelse av religionen inn på idrettsarenaen eller er det en forflatning av sorgarbeid?

Etter massakren i Dunblane i 1996 rykket overhodene i den katolske kirken i Storbritannia ut og sa at det ikke var ett minutts stillhet man trengte, men bønn for de døde og etterlatte. Stillhet bringer deg ikke nærmere gud, mente de. For de fleste handler dette ikke om gud, men om ettertanke.

Ett minutts applaus. Det siste tilskuddet til markeringer av dødsfall og katastrofer er applaus. George Best fikk ett minutts applaus på Old Trafford etter sin død. Det samme fikk den tidligere Liverpool-spilleren Avi Cohen i desember i fjor.

Denne skikken har ikke helt fått fotfeste i Norge ennå, men vi kan være trygg på at diskusjonen kommer både før og etter at en slik beslutning er tatt. Hvem får æren?

Hvor mange minutter får jeg? Det store spørsmålet for meg er om det på ett eller annet idrettsarrangement blir holdt ett minutts stillhet etter min bortgang. Kanskje flere minutter? Det er ikke sikkert jeg fortjener det?

EPILOG: Korona-pandemien har ført til at det ikke lenger er mulig å stå på stadion å minnes de døde. Det er ikke lov med tilskuere. Spørsmålet er hvordan man markerer koronadødsfallene når stadionportene åpner igjen. Applaus? Stillhet? Sang?

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/