Doping i Seefeld – alle bør IQ-testes

Det er en gammel klisjé at doping er en IQ-test – bare de dummeste blir tatt. Det kan hende det fortsatt stemmer, men publikum bør også teste sin intelligens. Vi lar oss lure.

Nok en gang er skiidretten rystet av en dopingskandale. Ni personer er arrestert i en koordinert politiaksjon i Tyskland og Østerrike, i Erfurt og Seefeld. Fem utøvere og fire ledere er tatt og en av utøverne ble tatt mens hans satt med nåler i armene, sannsynligvis mens han bloddopet seg.

Den sentrale personen i dette raidet, er den tyske legen Mark Schmidt, som har en fortid som doplege i sykkel og som det har gått rykter om siden 2007. Vi snakker altså om en kjenning og et varslet brudd på dopingbestemmelsene.

LES OGSÅ: Kommentar: Langrennsløperen som kan hjelpe oss med å snakke ut om doping

Og nok en gang er det en varsler som har startet det hele. Politiaksjonen er et resultat av doping-dokumentaren «Doping Top Secret: Confession – Inside the mind of a doper» om den østerrikske langrennsløperen Johannes Dürr. Den ble først vist på den tyske tv-kanalen ARD i januar og senere også på NRK.

Og nok en gang ble påstandene og opplysningene om doping – som Dürr kom med denne gang – avfeid av lederne fra forbundet varsleren tilhører. Både av den norske treneren til Østerrike, Trond Nystad og sportsdirektør Markus Gandler i det østerrikske forbundet. Nå pakker Nystad sekken fordi han mener han er ført bak lyset og Gandler har fått sparken. Burde de gjort mer før VM?

Det samme skjer hver gang noen blir tatt og motangrepet er som oftest at de som blir avslørt er enkeltstående tilfeller. Det er det sjelden. Politiaksjonen denne gang ble utført av avdelingen for organisert kriminalitet. Det forteller oss at dopingen er satt i system og at det er alvorlig kriminalitet vi snakker om. Det viser også at det er harde politimetoder som gjelder og ikke hvem som er president i WADA eller ledere som lager fine opprop mot doping.

Denne saken viser også at doping ikke er et russisk fenomen, selv om vi de siste par årene nesten utelukkende har fokusert på det som skjedde i OL i Sotsji og den russiske statsdopingen.

Paradoksalt nok var Dürr en av de få som ble tatt for doping under lekene i Sotsji og på den måten er det som brettes ut i Seefeld i disse dager et resultat av antidopingarbeidet i de samme lekene. Men denne gangen er det ikke russerne som er i fokus.

LES OGSÅ: Den russiske varsleren – del I

Dopingens vesen har endret seg de siste tiårene. Vi har gått fra velorganisert doping i det skjulte, i statlig regi eller gjennom private lag, til doping gjennom falske fritak fra dopingregelverket til individuell doping i regi av kriminelle nettverk. Det virker i hvert fall sånn.

Men det kan også se ut som vi (fortsatt) står overfor bloddoping som ikke går an å oppdage uten å bli tatt på fersk gjerning (autolog bloddoping). Det er her bloddopingen fortsatt fungerer som en IQ-test for utøvere. Når det er umulig å oppdage visse former for bloddoping kan også utøvere som står øverst på pallen være dopet og kanskje blir de beskyttet av et system som de nest beste utøverne ikke rår over? Det er ikke de beste utøverne som er avslørt denne gangen, heller.

Og her toucher vi et annet problem. Dürr sier i dokumentaren at han til slutt innså at han MÅTTE dope seg for å ha mulighet til å nå toppen i langrenn. Mange avfeide dette som en falsk forklaring og at han skøyv ansvaret over på hele langrennsirkuset. Men samtidig kan en slik erkjennelse eller forklaring si noe om maktforholdene i idretten. Det er de middels gode utøverne eller de små nasjonene som oftest blir tatt.

Det er stor forskjell på budsjettene til det estiske, kasakhstanske og norske langrennslandslaget og på samme måte som atomvåpen ofte er fattigmanns måte å hevde seg på er doping den eneste måten å hevde seg på. Klasseskillet i langrenn og annen toppidrett kan med andre ord skape et dopingproblem. Da er det strukturene vi må se på, ikke bare holdningene til enkeltutøvere.

Alle vet at doping ikke er bra og de fleste som blir tatt startet med doping med klype på nesa. Hadde Norge vært en miniputt i langrenn og Estland den store rike langrennsnasjonen kan den hende raidet hadde foregått på det norske hotellet og esterne hadde vært forferdet. Det er slik dynamikken i toppidretten er, dessverre.

Det vi ser utfolde seg i Seefeld i disse dager er også at det berører Norge på en meget nær måte. Trond Nystad var trener for det norske allroundlaget for herrer fram til 2016 og har nå i tre år vært ansvarlig for langrenn i Østerrike. Hvordan går det an å bli lurt så grundig?

Den tidligere estiske langrennsløperen Andres Veerpalu er tidligere tatt for doping, men ble frikjent av CAS på grunn av prosedyrefeil (han har to OL-gull og to VM-gull og fikk i 2005 holmenkollmedaljen) og han er i dag trener for Aleksej Poltoranin fra Kasakhstan, som er en av utøverne som uteble fra start på 15 kilometeren i går. Han er også far til Andreas Veerpalu som går på skigymnaset i Meråker og som er en god venn av familien til Emil Iversen. Kan vi ikke stole på noen?

Og Johannes Dürr – som på godt og vondt er blitt en slags hovedpersonen i ski-VM, selv om han ikke fikk gå for det østerrikske laget – har kritisert bruken av astmamedisin til blant andre Martin Johnsrud Sundby, som i går fikk sitt etterlengtede individuelle mesterskapsgull.

Selv om norske utøvere greier seg uten doping er ikke denne eller alle andre dopingsaker et spørsmål om oss og dem. Vi er en del av den samme smørje og det gjør at disse sakene blir så vanskelig og betente.

Og noen ganger er jeg sikker på at folk både i og utenfor løypa vet bedre enn å bli overrasket og sjokkert hver gang noen blir tatt.

Og det er det som er problemet. Vi burde alle ta en IQ-test når det gjelder doping.

LES OGSÅ: Det holder ikke å være på lag med utøverne.

Det er mulig å gi et bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675. Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/